Navnet oser at historie, og i den historiske byen finner du den absolutte ro. Det første som slår deg når taxisjåføren dropper deg av utenfor Antonius Pius badeanstalt, er hvor bemerkelsesverdig stille det er. Ingen horder av turister og ingen innpåslitne souvenir-selgere.

De massive søylene kaster skygger over restene av det antikke betongunderlaget. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det var nettopp her de gamle romere ladet opp batteriene. Med sin beliggenhet ut mot havet, er det rekreasjon i seg selv å vandre rundt blant storslåtte ruiner, men severdighetene er spredt over store avstander. Derfor kan det være lurt å konsentrere oss om noen få utvalgte monumenter, for best å kunne bevare denne bemerkelsesverdige følelsen av stillhet og ro. Men også for å kunne oppleve Kartago på den best egnede måten. Til fots.

Historien

Som Tunisia for øvrig, byr også Kartago på mer enn det som er synlig på overflaten. Under overflaten skjuler det seg en historie preget av alt annet enn ro og stillhet.

Kartago ble grunnlagt av fønikerne i 814 før Kristus, og var Middelhavsområdets stormakt nummer én inntil den romerske republikk overvant indre stridigheter og for alvor startet sin militære ekspansjon.

Kampen om herredømmet over Middelhavet resulterte i tre langvarige og høyst ødeleggende kriger. Den romerske senator Cato den eldres retoriske omkved, «for øvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges», er gått inn i historiebøkene. Med en avsluttende krig som er blitt omtalt som historiens styggeste menneskeslakt, fikk senatoren sitt ønske oppfylt: I 146 før Kristus ble Kartago jevnet med jorden, og romernes herredømme var et faktum.

I mer enn 100 år lå Kartago i ruiner, og først under keiser Augustus begynte oppførelsen av det romerske Kartago. Det er i ruinene av dette Kartago du som turist kan vandre i dag.

En reise i tid

Den snaue kilometeren opp til Byrsja-høyden er en reise i tid. Ruiner blir erstattet av vakre bolighus. Boligprisene i Kartago er høye, noe som bidrar til at Kartago fortsatt er et symbol på velstand, akkurat som under fønikernes storhetstid. Og merkelig nok – også her får du gå helt uforstyrret: Ikke et eneste gang tut fra en bil eller et glefs fra en hund.

Byrsja-høyden er det mest naturlige startpunktet for en rundtur i Kartago. Både fordi det var her Kartago først ble grunnlagt og fordi Nasjonalmuseet er plassert her. Foruten å romme de fleste arkeologiske funn som er blitt gjort i området, gir Nasjonalmuseet en grundig historisk innføring i fønikernes, så vel som romernes Kartago. Og det er her oppe – med storslagen utsikt over Middelhavet – stillheten brytes for første gang. Ut fra busser stormer turistene. Gestikulerende guider prøver febrilsk å overdøve småsnakkingen deres. Kameraer knipser. Barn skriker.

Også disse turistene starter som seg hør og bør på Byrsja-høyden, men stillheten ellers i Kartago tyder på at de lar det bli med besøket der oppe. Synd for dem. Kartago er like mye en herlig, svimlende stillhet som flotte og imponerende ruiner. Og på Byrsja-høyden får du bare oppleve det siste.

Tilbake til byen

Hovedstaden Tunis er en sterk kontrast til Kartago. Den brede og storslåtte Avenue Bourguiba myldrer av mennesker. Bilførere tuter. Smågutter løper barbeint rundt og selger jasminblomster..

Tunis er ingen typisk turistby, men burde absolutt vært det: I sentrum støter to vidt forskjellige kulturer og tidsaldre sammen. Den gamle arabiske verdens møte med det moderne Tunisia. Takket være en betydelig økonomisk utvikling de siste tiårene, regnes Tunisia blant Afrikas fem rikeste land. Og det moderne sentrum utstråler i høyeste grad økonomisk makt og styrke gjennom sine påkostede fasader, beplantede, brede avenyer og eksklusive hoteller.

Det er også i denne delen av sentrum innflytelsen fra Frankrike er mest synlig. Tunisia ble fransk protektorat i 1881, og ble styrt av franskmennene fram til 1957. Langs paradegaten Bourguiba, som slett ikke er så ulik Champs-Elysées, er bygningene oppført i fransk kolonistil. De rettvinklede husformene og de lange, rette gatene her, står i skarp kontrast til tradisjonell arabisk arkitektur og de labyrintaktige gatene som preger medinaen – den gamle bydelen, som er skilt fra resten av storbyen med høye, gamle, hvite bymurer.

I medinaen, Afrikas tredje største, er det lite som minner om økonomisk vekst og franske styresmakter. Husene er små, de ligger tett i tett, gatene er møkkete og vanskelige å orientere seg etter. Men det er ikke desto mindre sjarmerende. Det er her gatehandelen foregår, og medinaen er et konglomerat av den arabiske verdens lukter, lyder og smaker. Når solen går ned, pakker handelsmennene sakene sammen og drar for slåen på de store portene. I løpet av et lite øyeblikk er medinaen forvandlet fra å være en vrimmel av mennesker, lyder og aktivitet til å bli et mørkt, folketomt sted, der den eneste lyden er klakkingen fra dine egne sko.

Det er nettopp disse bråe skiftene i stemninger som gjør Tunisia så fascinerende. Kartagos stillhet som avløses av Tunis hektiske storbytempo. For ikke å glemme møtene mellom de mange kulturene. Et arabisk land på et afrikansk kontinent i møte med fransk kultur. En tidligere fønisk kulturs fall overfor en romersk.

De som skyr «norsk sydenturisme», har med andre ord ingenting å frykte i Tunisia. Men kanskje aller best: Landet legger alt til rette for at du skal få både i pose og sekk!