Heldigvis slipper vi å spørre om veien. Skiltene blir merkbart bedre jo nærmere Steinsholt vi kommer. Bonden sjøl er ordfører.

Dagen er grønn og blå og klar i Thjorsárdalur. Unge fjell og gamle fjell stuper ned i slake heier med gress og mose.

Småskala småhest

Vi skal tilbringe nesten en uke her. Knapt halvannen times kjøring fra Reykjavik ligger dalen som et Island i miniatyr. Terrenget rundt Steinsholt er formet av ild og vann. Iskalde bekker har skåret dype raviner i den porøse lavasteinen. I kulpene svømmer gjess og ørret i fordragelighet. Høyt over oss kretser rovfuglene.

Island har flere ridesentre per innbygger enn noe annet land. Blant de største sentrene finner vi Eldhestar og Ishestar – bedrifter med titall ansatte og hundrevis av hester. Disse «ridemaskinene» ligger nær Reykjavik, og baserer mye av driften på amerikanske og japanske dagsturister som skal ha seg en time på hesteryggen før de farer videre til Thingvellir og Gullfoss.

På Steinsholt er det Gunnar som rår. Han er hestekar i n-te ledd og møtte hestefrelste Kari fra Trønderlag for noen år siden. Nå driver de Steinsholt sammen. Med på laget har de også Karis datter Elisabet.

Tøltens bakrus

Islandshester tølter. Vi glir jevnt og smidig framover langs kanten av canyonen. Å tølte vil si å pilte i passgang i stedet for å hoppe opp og ned som i trav.

Hestene skjønner dessverre ikke norsk og er sære på hvordan tølteordrer skal gis for å adlydes. Men hvis vi sitter dypt i salen, lett bakoverlent med korte tøyler har vi en god sjanse, mener Karin, den svenske jenta som skulle jobbe her én sommer, men som mistet hjertet til sagaøya og hestene her.

Karin begynte på scratch da vi ankom i går. Da møtte vi Ljovur, Dögg, Karitas og Soley og noen av de andre 60 hestene for første gang.

– Så här tajtar ni sadeln. Detta är grimen och bettet. Stigbyglarna skal nå dig tills under armen när den är utsträckt. Säg till om ni behøver hjelp med något. Och du, damen. Vad du gör och inte gör: Glöm inte bort din sports-BH.

Men det plagget er ikke laget som kan forhindre at både kvinner og menn får dugelige gnagsår mellom lår og rygg et sted. Den smule stølheten vi kjente da vi gikk av hestene etter seks timer utvikler seg utover kvelden. Det føles som om vi er blitt behandlet med vinkelslipere og råkostjern. Vi sover på magen.

Landmannalaugar

Derfor lar vi rumpene hvile og hestene stå dagen derpå. I stedet tar vi en velvillig utlånt Volvo 760 med lang fartstid og korte støtdempere. Vi skal til Landmannalaugar, stoppested på ferden mellom nord og sør siden vikingtiden. Her kunne ferdafolket skylle av seg frostbitt og veistøv i de varme kildene. Og her er fjell i hundre farger, sies det. Visst nok på grunn av alt svovelet og fosforen og andre kjemikalier fra jordens indre.

For å komme inn hit til hjertet av Island, kjører vi gjennom et «månelandskap» spekket av bisarre lavaformasjoner. Når vi kommer fram, er det folksomt rundt de dampende kildene på Landmannalaugar. Firehjulstrekkere og campingtelt står tett i tett, og turistbussene kommer og går med jevne mellomrom. Det er kaldt i lufta, men ute i kulpen er det 40 grader, og vi forstår hvordan de hadde det, islendingene som reiv av seg broka og gled ut i vannet her for 1.000 år siden.

Balsam

Mye vil ha mer, så på hjemveien svipper vi innom Thjorsardalslaugar. Dette er et utendørsbad med «heita pottur» og badeleker i isopor. I likhet med norske badeland, ligger det langt utenfor folkeskikken.

Men varmebehandlingen, kombinert med en utrolig vaskebrettvei (og trolig den usleste fjæringen utenfor Afrika), er balsam for rumpene. De støle ridemusklene våre forvandles til en manetmyk masse.

Kveldens hestetur blir derfor en udelt positiv opplevelse. Vi tølter av gårde langs landeveiene, nede i stiene som tusenvis av hester har trampet til halvmeterdype, femten centimeter brede spor. Stigbøylene subber i gresset, som i kveldsdogg og kingelvev ser ut som et filigransarbeid av «Den Store Sølvsmeden».

Oasen Gjáin

Samme mann må ha hatt en finger med i spillet da den «hemmelige» oasen Gjáin oppstod for bare noen tiår siden. Hvis Thjorsardalur er Islands indrefilet, er Gjáin selve mignonen. Oasen, en kort spasertur fra middelaldergården Stöng, ble dannet da is og oppdemming nesten tørrla en av Kvitàs bielver.

Vi går ned i det fordums elveløpet. Her kan vi se hvordan vannmassene gjennom tusener av år har gravd ut huler og tunneler. Innerst i gjelet stuper et fossefall. Ikke av de mest spektakulære, men veldig, veldig fossete. Hvis Disney-konsernet skulle lage en foss i en av temaparkene sine, ville den nok sett slik ut.

Bare fossesuset, litt småfuglkvitter og en jentunge på tyttebærjakt bryter stillheten. Å utnevne ett enkelt sted til «verdens vakreste» vil nok møte heftig motbør. Men for å si det slik: En skjønnhetskonkurranse for steder uten at Gjáin i Thjorsardalur er blant de nominerte, vil være en skandale større enn Terra. (ANB)