Denne lille landsbyen i Italia, var en egen stat i middelalderen. Den ligger på en liten fjelltopp en time øst for Monaco og Frankrike og nåes kun via en gammel, trang vei snirkler seg rundt berget opp til byen.

Ridderråd og fyrste

I mange århundrer kom det få andre hit enn de som bodde her. Men de siste årene har turistene begynt å strømme til. Ved inngangen av byporten står «Velkommen til Seborga», dekket med blå og hvite flagg, for ifølge innbyggerne her forlater du republikken Italia og entret republikken og klosterstaten Seborga. Den er styrt av Ridderrådet og den nå abdiserte fyrsten.

Fyrst Giorgio I, som han kalte seg fra 1963 til 2006, lukter tungt av eau de cologne og svakt av Sambuca (anis-brennevin) når han endelig kommer til vårt møte for å fortelle historien hvordan han omdannet landsbyen til et land.

Det var som deltidsjournalist i en lokalavis Gigoio Carbone kom over grunnloven til klosterstaten Seborga i et arkiv i Vatikanet på 60-tallet. Det viser seg at Seborga ble solgt til kongen av Sardinia i 1729, men kongen registrerte aldri salget. Derfor mener Seborgas ridderråd at grunnloven fortsatt gjelder, selv om Seborga i middelalderen var en ren pavestat, og tempelriddere var de eneste som bodde her.

Det er for øvrig bare tempelriddernes etterkommere som får lov å stemme ved «folkeavstemninger». Kommunen Seborga har drøyt 2000 innbyggere, mens staten Seborga bare hadde 365 stemmeberettigede under folkeavstemningen i 1995. 361 av dem stemte for at Seborgia skulle bli en middelalderstat igjen.

Mot kapitalisme og kommunisme

– Seborga by har alltid vært en uavhengig stat, insisterer Fyrst Giorgio I. – Politikere i alle land tenker, som alle vet, bare på seg selv. Det er derfor vi vil være uavhengige.

Han sier Seborga er mot kapitalismen og kommunismen og mot euroen, EU, Europarådet og FN. Stort sett er de bare for Monaco. Men han lover likevel at Seborga aldri kommer til å gå til krig mot noen stat noen gang.

Erklæringen av den nye staten har fungert som en magnet på turistene. Etter at alle statsattributtene som flagg og mynt var på plass, kom både snuplass for buss og et flere nye restauranter. Og tilfeldigvis er den lokale butikkeieren også handelsminister, mens byens største restauranteier, er utenriksminister.

Utenriksminister Walter Ferrari tar i mot på restauranten sin, Il Principe, med cappuccino og «tutto dulce de la casa». Det er her regjeringsmøter og diplomat-møter finner sted.

Her trakteres også gjestende konsuler, adelige og journalister, og herfra styres fyrstedømmets mange festivaler, fra den internasjonale «petanque-festivalen» til veteranbil-løpet «Seborga rally».

Sterke internasjonale bånd

– Vi vedlikeholder diplomatiske bånd med svært mange land, insiterer Ferrari. – Dessuten har vi skrevet en egen pakt med Madagaskar og holdt et innlegg på Verdenskongressen for fransktalende stater.

Som fyrsten, prater Ferrari helst fransk og forklarer det med at historisk sett sognet klosterstaten til Frankrike, helt til den franske revolusjon og giljotinen kuttet adelsbåndene som bandt dem sammen.

Ferrari understreker også stolt at det antikke Seborga er mer enn selve byen: Landområdet er på totalt 14 kvadratkilometer, sju ganger så stort som Monaco! Rene stormakten, altså... (ANB).