Jeg har gledet meg til å skrive denne anmeldelsen.

I løpet av forrige uke og helgen har jeg brukt litt i underkant av 50 timer på dette fantastiske spillet.

Og jeg vil anslå at jeg er litt over halvveis i historien.

«Dragon Age: Origins» er et rollespill av den gode gamle sorten, laget av Bioware, som før blant annet har laget «Baldur’s Gate», «Star Wars: Knights of the Old Republic» og sist nå «Mass Effect».

Det er nok ikke mange som er uenige i at Bioware er spillutviklernes Rolls Royce når det kommer til rollespill.

KLASSISK: Det er et klassisk fantasy-rollespill, der historien om det vanlige naustet som til slutt redder verden står sentralt.

Alle de klassiske elementene er med, trollmenn, dverger, alver, kjærlighet, sex, vold, monstre, forræderi, drager, demoner og fandens oldemor.

«Dragon Age: Origins» har et kjent menysystem, grafikken er helt grei og oppbyggingen er veldig standard, hva gjelder egenskaper og oppgraderinger.

Romeventyret «Mass Effect» var et langt mer moderne og spenstigere spill enn «Dragon Age: Origins» er.

Ved første øyekast er det egentlig ikke som tyder på at dette er noe særlig mer enn et gedigent fantasynerd-epos smidd over samme lest som før.

GEDIGENT: Så hvorfor har jeg, som har en fantasyinteresse som stopper «Ringenes Herre», blitt så oppslukt?

Jo, for et spill av denne typen er aldri sterkere enn sin historie. Og den er fantastisk godt skrevet. Og majestetisk godt spilt. Som nevnt er det et helt klassisk eventyr, men dialog, humor, troverdighet, logikk og dramaturgi er perfekt utført.

Det er skrevet for et voksent publikum, og legger ikke noe imellom.

Historien er full av overraskelser, og dine valg er alfa og omega. Det er mer enn bare «du blir ond eller god», blant annet har man seks forskjellige åpningssekvenser av spillet avhengig av hvilken hovedperson man ønsker å være.

BARNEDRAP: De moralske aspektene er også tatt opp på en banebrytende måte for et spill, og den ekstremt velskrevne historien lar deg leve deg godt inn i store moralske valg.

Skal du drepe en ung gutt besatt av en demon eller skal du la moren hans ofre seg for sin sønn? Alt får konsekvenser.

Humor er det nok av også, og du har til en hver tid med deg tre andre datastyrte medspillere, som alle påvirker historien etter dine valg.

Sex er også sentralt, og etter at jeg fikk en forfyllet dverg med på laget, hagler det med grisevitser og grov sjekking av trylledamen min.

DVERG: Omgivelsene i spillet tar litt tid å bli glad i, det er ikke «Crysis»-grafikk, men fungerer etter hvert ganske bra. Spesielt dvergbyen Orzammer er godt designet.

«Dragon Age: Origins» bruker et kampsystem som lar deg pause slåssingen når som helst for så å gi ut ordrer, eller du kan forhåndsprogrammere din NPCer til å handle i bestemt rekkefølge.

Bioware har laget et rollespill som er godt tilpasset normal vanskelighetsgrad, og det er ikke det letteste jeg har spilt. Du blir tvunget til å tenke igjennom hvert eneste lille slag, og forbred deg på å lagre mye.

SIDEOPPRDAG: Det hagler med små sideoppdrag i tillegg til hovedhistorien, og flere av disse er mer gjennomtenkte enn de vanlige «dra dit og hent den tingen»-oppdragene.

Jeg liker spesielt godt at det tar flere timer før man klarer å tuske til seg greie nok våpen, og at det tar lang tid å øke i nivå. Det gjør opplevelsen til en dypere, og man har konstant lite penger. Etter rundt ti timer hadde jeg nok ressurser til å klare meg greit nok, før det, var alt en kamp. Realistisk? Ja. Forsterkning av spillopplevelsen? Jaha!

Det er små deilige overraskelser hele tiden, ikke minst når du slåss, plutselig forsvinner helten din opp på nakken til gigantdemonen og hakker ham til kjøttdeig.

Uten at jeg har gjort noe som helst. Sånne små gledesutbrudd er det nok av.

Hele fantasy-universet blir bare et bakteppe for en utrolig spillopplevelse, som jeg neppe kommer til å glemme med det første.