«Assassin's Creed II» er blitt langt bedre spill enn forgjengeren, selv om handlingen stort sett er lik.
Og det er egentlig hele essensen i spillet. Forgjengeren fra 2007 var et svært friskt pust. Den gangen fulgte vi parallellhistorien mellom snikmorderen Altair og nullet Desmond, hvor sistnevnte levde i nåtiden og var hanket inn av noen tempelriddere som skulle gå igjennom hans DNA for å hente minner fra hans forfedre.
SKIKKELIG: Komplisert, men lett forståelig. Eneren endte med at Desmond skjønte at Tempelridderne ikke akkurat var hyggelige karer og denne gangen har han byttet side til The Assassins, som tross navnet, er skikkelige folk.
Det hellige landet er byttet ut med Renessansens Italia, og Altair er byttet ut med Ezio Auditore, en rollefigur du faktisk følger fra hans fødsel, noe av det første du må gjøre er å sprelle med bein og armer, så faren kan se at det er liv i dag.
FORRÆDERI: Ezio blir en snikmorder etter et særdeles saftig forræderi mot sin familie, og dermed fortsetter jakten på sannheten og hevnen, både i nåtiden og i fortiden.
«Assassin's Creed II» er veldig likt i form og innhold som forgjengeren, med unntak av at Jerusalem og Damaskus er byttet ut med Firenze og Venezia, selvsagt i like vakre detaljer som forgjengerens byer.
Det er gledelig at Ubisoft har luket bort mange av de kjedelige og repeterende oppdragene som preget forgjengeren, spesielt det at man var tvunget til å gjøre meningsløse oppdrag for å komme seg videre i spillet.
SLÅSSING: Nå er sideoppdragene langt mer variert, og det er mer naturlig for hele spillopplevelsen.
Ezio er en rollefigur som er lett å like og han har i tillegg fått et langt større register å spille på en Altair, hva gjelder slåssing og avlivningsmetoder.
«Assassin's Creed II» fletter inn kjente folk som DaVinci og Dante i historien, og førstnevnte får en sentral rolle etter hvert.
Spillet ser nydelig ut med unntak av ansiktsanimasjonen, som er alt annet enn pen. Miljøet kan også bli litt irriterende med folk som gjentar og gjentar de samme frasene.
Del to av historien gir en kraftig følelse av å være nettopp en midtdel av en trilogi, uten at det gjør så mye, men den etterlater flere spørsmål enn svar.
Men som et eventyr står det støtt, og igjen er den enorme akrobatikken som er helt konge. Du har mange timers god juleunderholdning her.