«Den guddommelige komedie» av Dante Alighieri er et av verdens mest berømte stykker litteratur, skrevet mellom 1308 og 1321.

I 2010 er Viceral games klar med sin tolkning av spillet, der man følger helten Dante på turen gjennom helvete for å berge sin elskede Beatrice.

For å få en så stor historie som Dantes tur gjennom Helvete til å fungere som spill må man nødvendigvis trikse litt med handlingen, noe som neppe er noe problem, siden ganske få mennesker faktisk har lest stykket. I hvert fall blant spillets målgruppe.

KRIGSGUD: I spillet er Dante en korsfarer som har syndet litt for mye i det hellige landet. Når han kommer hjem har hans elskede Beatrice blitt hentet av Satan og tatt med til Helvete.

Dante drar etter, etter først å ha drept Djevelen og knigget den gigantiske ljåen hans.

Mens Dante i diktet gikk gjennom Helvete som en observatør, går Dante i spillet igjennom Helvete som en brutal morder.

Demoner, babyer med kniver til armer, horer med ting som vokser ut av skrittet, djevler, tjukkaser og andre skapninger blir ettertrykkelig hakket i filler.

Ferden gjennom helvetes ni sirkler begynner svært bra.

Dette er i utgangspunktet «God of War» i forkledning, men Viceral games har tilsynelatende laget et skummelt og svært stilig produkt.

DABBER AV: «Dante's Inferno» er sinnssykt tøft, i hvert fall i begynnelsen. De fortapte sjelene er plassert i forskjellige avdelinger i Helvete, og spesielt de tre første er godt laget. Limbo, lyst og fråtseri er storslagne områder, med unike skapninger og fantastisk tøft brettdesign.

Det er skummelt og direkte ekkelt noen ganger og føles slik Helvete skal føles. Absolutt ikke noe sted å være.

Selve actionbiten er helt grei.

Dante kan bruke litt magi istedenfor bare å hugge demonene i fillebiter med ljåen sin.

Det blir mye knappetrykking, men det holder seg på et underholdende nivå stort sett hele veien.

Et kjempeproblem er at du ikke får styre kamera selv. Og selv om det stort sett virker automatisk, er det helt på trynet at man ikke kan se seg rundt, siden du faktisk er i Helvete og det er jo ikke hver dag.

Med deg på veien har du spøkelset Virgo som bruker linjer fra diktet for å fortelle deg lokal folklore og historier fra stedene du er.

TOMT: Rundt halvveis i spillet merker du at ideene til Viceral har tørket ut. Fullstendig.

Det kommer ingen nye fiender, områdene blir trange og kjipe og til slutt får man fullstendig meningsløse utfordringer. Som å bekjempe en bråte fiender uten å bruke magi, for eksempel.

Det er åpenbart at noen enten fikk det travelt eller at utviklerne gikk tom for kreativitet.

Boss-fightene blir gradvis mindre spennende og imponerende og områdene, som er spillets stjerne blir helt pregløse. Dermed forsvinner interessen tilsvarende.

Et spill som «God of War» som kommer i sin tredje utgave snart, er den soleklare inspirasjonen for «Dante's Inferno». Men at det stjeler så skamløst hadde ikke gjort noe som helst, dersom det hadde holdt koken gjennom alle de ni sirklene.

Likevel, deler av «Dante's Inferno» er svært bra til tider.