Det har ikke manglet på ros og skryt for «Heavy Rain» denne uken, før slippdatoen 24.februar.

Og omtalen de siste årene foran dette filmspillet har vært uten sidestykke.

Quantic Dream, som fra før sto bak glimrende «Fahrenheit» ville gjøre enda et forsøk på å viske bort grensene mellom spill og film. «Heavy Rain» overgår forgjengeren teknisk med flere mil, men har noen enorme minus som: Historien. Regien. Skuespillet.

I «Heavy Rain» spiller du en film, dvs. du spiller handlingen i en B-film, en lavbudsjetts krimfilm med en dårlig skrevet historie, en syltynn handling full av logiske brister og med skuespillere fra nederste skuff.

MORDER: Historien tar rundt åtte timer å bli ferdig med, og omhandler fire rollefigurer, som alle jakter på seriemorderen «The Origami Killer».

Seriemorderen drukner barn og plasserer en orkide og en origamifigur på likene deres.

Ethan Mars er arkitekten som allerede har mistet en sønn, og nå er hans andre sønn kidnappet av morderen. Scott Shelby er privatetterforskeren som jobber med saken på vegne av familiene til ofrene, Norman Jayden er FBI-etterforskeren med et narkoproblem og Maidson Paige er den søvnløse fotografen.

Det begynner søvndyssende, den første halvtimen går med til å «lære» spillet, du pusser tenner, dusjer, dekker bordet og leker med barn. Alt for å lære det spesielle kontrollsystemet der såkalte «quick time events» står sentralt.

Kanskje den absolutt kjedeligste starten på et spill noensinne.

Kontrollsystemet er egentlig ganske greit, man får beskjed på skjermen på de tidspunktene man skal utføre, enten det dreier seg om å holde inne noen knapper eller å vri kontrolleren eller tommelstikken på en spesiell måte.

Det tar ikke allverdens tid før man blir vant til systemet, og det føles unikt og logisk.

NOIR: Grafisk har Quantic Dream brukt alle pengene på å få så realistiske menneskeansikt som mulig, og de lykkes til tider svært bra. Noen av miljøene er skremmende flotte, vellagde og naturtro.

Andre ganger, for eksempel nå man er utendørs og ser en bil kjøre, er det tydelig at pengene ble brukt på innemiljø.

Bevegelsesanimasjonen er ikke akkurat til å miste pusten av heller.

Regn spiller en stor rolle, og som i de fleste innslag i «film noir»-sjangeren, så pøser det ned hele tiden. Et klassisk film noir-grep som virker svært bra.

Potensialet i teknikken i «Heavy Rain» er på legendenivå, som nevnt over svikter dette på grunn av historien.

Mens tempoet i spillet stort sett er lavt, har man krydret med noen knallgode actionsekvenser, der du må trykke på knappene på kort tid for å redde skinnet ditt.

SYMPATI: Actionscenene er heseblesende og noen av spillets mest minneverdige scener finner du her.

Et annet flott grep er kameravinklene under roligere scener, der man ofte ser at skjermen deler seg og man ser en scene fra tre vinkler, før den glir over i tradisjonelt utseende. Det skaper en flott følelse av at «Heavy Rain» er nesten vel så mye en film som et spill. En dårlig film, men likevel.

Ingen av rollefigurene makter å skape sympati hos spilleren, noe som det tydelig har blitt jobbet mye med for å skape. Stemmeskuespillerne er handlet inn fra billigste hylle og dialogen de fremfører er direkte latterlig til tider. Den bidrar i hvert fall ikke til å skape troverdige inntrykk.

Spillet forsøker å tvinge deg til å få medfølelse med rollefigurene, gjennom en dialog som til tider er hentet ut av noe Aune Sand kunne laget. Andre ganger glir det bedre, men alt preges av en svært naiv tilnærming til manus.

Jeg kan ikke med min beste godvilje forstå hvorfor ingen har reagert på dette under produksjonen.

Så har man historien. I «Heavy Rain» flettes de fire rollefigurenes historier sammen, man spiller de forskjellige historiene etter tur.

DØD: Det er sagt at om du gjør noe feil og dør, så er rollefiguren du dør med død, og spillet fortsetter uten. Det er bare delvis sant. Eventuelle dødfall kommer bare helt på slutten av fortellingen.

Ved flere anledninger kan du legge fra deg kontrollen og historien vil spille seg ut, uten at det får noen konsekvenser.

Det regner av logiske brister i historien, og det virker som om man kaster ut tilfeldig en rekke ledetråder, for så aldri å forklare årsaken til dem. En rekke rollefigurer blir kunstig kastet inn i historien for å skape større tvil om hvem som er morderen, men forsvinner nesten uten en forklaring eller et motiv.

Relasjonene mellom personene virker stort sett kunstige, spesielt en kjærlighetstvist som virker som den er skrevet inn bare fordi man skal få anledning til å vise litt hud.

Persongalleriet du treffer i løpet av fortellingen er ikke spesielt stort, og de fleste er svært karikaturer av mennesker, og der det er tydelig at de fire hovedpersonene skal være så «normale» som mulig, så er resten av persongalleriet fullstendig uten rot i virkeligheten.

Spillet mangler all form for selvironi og nærmest skriker etter å bli behandlet som noe voksent og seriøst. Resultatet blir pompøst.

«Heavy Rain» er det nærmeste jeg noen gang har kommet en interaktiv film og jeg er skuffet over at Quantic Dream ikke har klart å fylle den gode tekniske løsningen sin med bedre innhold.

Skal du bruke 600 kroner på dette, bør du være klar over at det eneste som forandrer seg er slutten. Noen lever eller dør, ellers er morderen den samme og rundt 80 prosent av spillet er helt likt. Det tar toppen ti timer å bli ferdig med, og så er det slutt.

Håpet er at Quantic Dream tar seg bedre tid til manus neste gang og bruker litt penger på noen skikkelige skuespillere. Da tør jeg nesten ikke tenke på hvor bra dette kan bli.