Det er mulig jeg begynner å bli ung igjen, for på første gang på mange år, satt jeg ikke å irriterte meg over musikken i et «Need for Speed»-spill.

Jeg har spilt serien lenge, og må innrømme at interessen har dalt proporsjonalt med økningen i den hemningsløse harryfaktoren som har eskalert som en sulten tykkas fra år til år.

I år har serien tatt tilbake politijakten, et element sist sett i «NFS: Most Wanted», og det gjør underverker. Grafikken er stort sett uforandret, det er også det store tuningaspektet, og den fullstendig forutsigbare historien.

EA har slengt på rundt 50 forskjellige biler, og det tar ikke lang tid før du kjører noe skikkelig.

Det er en god pakke med løp, alt fra politijakt til sprintene, med noen ekstra nye.

Skuespillere er hyret inn, av typen de av dere som leier filmer etter antall daier/våpen/biler på DVD-coveret, sikkert kjenner fra før.

Spillet er svært enkelt, det er vanskelig å tape løp, bilene kjører nesten seg selv igjennom nittigraderssvinger.

Så hvorfor ikke terning to og hjem i skam?

Fordi dette er enkelt som øl og Maiden på fredagsvorspielet, som Trønderfår på Spleisebrødet.

Dette er enkel kjøring for folk som ikke spiller bilspill, som ikke forventer millimeterpresise kontroller og nøyaktig mønsterdybde på dekkene.

«Undercover» er sikkert noe av det mest umiddelbare som finnes av dataspill, og mange vil ha bare det.

Dessuten har de lagt inn et hurtigvalg, som starter løp umiddelbart, pluss at du etter en god del enkle seiere kan kjøpe en Bugatti Veyron.