Det som i hvert fall er sikkert er at de siste utgavene aldri har klart å leve opp til den originale side-skrolleren i 2D.

«Sonic Unleashed» er også i 3D. Denne gangen er spillet delt opp i to veldig forskjellige deler.

Den ene delen er klassisk «Sonic» – med høy fart, looping, lange hopp og millioner av ringer som skal samles opp. I denne biten beveger spillet seg sømløst fra 3D- til 2D-bevegelse der det passer spillet best. Dette fungerer greit, og 2D-bitene hjelper godt til med å formidle den klassiske «Sonic»-følelsen.

Den andre delen av spillet dukker opp når Sonic blir forvandlet fra Hedgehog til Werehog, noe som kanskje best kan oversettes til «Varpinnsvin».

I denne delen er Sonic sterkere og farligere, men også tregere og mindre bevegelig. Plutselig blir spillet et mer klassisk slåssespill enn et plattformspill, se for deg en kjip «Sonic»-utgave av «God of War», uten oppfinnsomme gåter, spennende fiender, og heftige moves, så forstår du kanskje hva du har i vente.

Slåssedelen er ikke det jeg forventer når jeg setter meg ned med «Sonic». Jeg tok meg i å kjede meg veldig i slåssebrettene, og ønsket at de skulle ta slutt, noe de sjeldent gjorde før jeg sluttet å spille i frustrasjon.

En annen ting jeg ikke riktig forstår er hvorfor Sonic på død og liv må høres ut som en dust i alle spillene sine. «Sonic»-spillene var gode ting i gamle dager, men det var ikke på grunn av imaget hans.