«Prototype» er en dyster fremtidsvisjon der New York har blitt rammet av et virus som gjør folk til monstre, og det kjente og kjære «bare du kan redde dem»-prinsippet er her igjen.

Nå skal det sies at du trolig er bedre rustet enn de fleste andre.

I dette sandkassespillet, som best kan sammenlignes med «Infamous», «Crackdown» og «GTA IV», spiller du som Alex Mercer. Han våkner død på likhuset, men er plutselig i live, med superkrefter.

VOLDELIG: Mens Alex løper byen rundt og slåss med mutanter og soldater, følger man hans reise for å finne hans historie samt årsaken til at Manhattan er forandret til Karen Espelunds NFF.

Spillet minner mest om «Infamous», der man tilegner seg villere og villere superkrefter.

Allerede fra start løper man opp skyskrapere og kaster seg bekymringsløst fra tak til tak.

Men hvor «Infamous» ga deg valget mellom å være god eller ond, er det ett fett for utviklingen om du velger å filetere alle du ser, enten de er småjenter eller tre meter høye mutanter.

«Assassin's Creed» utviklet parkour eller freerunning som spillkunst, og «Prototype» fremstår som Ben Johnson-utgaven av arten. Det er kanon å kjenne suget i magen der du faller ned fra spiret på Chryslerbygget og knuser fire-fem taxier i landingen.

BRUTALT: Alex Mercer, som har fått stemmen av Barry Pepper, er en god kødd, egoistisk og likegyldig til alle andre enn seg selv.

Men han fungerer som spillhelt, og historien drives frem av minneglimt og filmsnutter.

Og man får disse minnene, som sitter i andres hjerner, ved å spise dem. Skjønt, å konsumere dem er en bedre forklaring.

«Prototype» gir deg, i likhet med andre spill i sjangeren, anledning til å bygge ut dine egne evner. De første minuttene av spillet gir deg en prøvetur, der du knuser tanks med enorme klubbehender og sender sylskarpe tentakler opp igjennom bakken og igjennom dine fiender.

Man har en åpen handlingsplan foran seg, og en rekke sideoppdrag som kan løses.

Det er ikke lett, og etter hvert må du løpe fra hysteriske monstre og kruttkåte soldater mer enn du river dem i filler.

Handlingen er for så vidt grei nok, men stjernen i spillet er Alex etter hvert som han får noen fullstendig oppkjørte superkrefter.

Det ser akkurat så grått og stygt ut som man venter, og utgir seg heldigvis ikke for å være noe mer enn et tanketomt dataspill.

«Prototype» er ikke like sjarmerende som «Crackdown» eller like teknisk bra som «Infamous», men gir er et alternativ som litt ultravold på lyse sommerkvelder.