Langer ut mot sparkede sjefers milliongevinster

De tar selv imot millioner og gir millioner til andre sjefer som får sparken. Fallskjermkameratene kan smile hele veien til banken! – Helt på trynet, mener Trond Mohn.

Fra venstre Stein Klakegg, Asbjørn Reinkind, Trygve Bruvik, Helge Midttun og Johan Fredrik Odfjell har alle mottatt lukrative sluttpakker da de måtte gå fra sine topplederstillinger. Flere av dem har også gitt gullkantede fallskjermer til andre toppsjefer som får sparken.

Fra venstre Stein Klakegg, Asbjørn Reinkind, Trygve Bruvik, Helge Midttun og Johan Fredrik Odfjell har alle mottatt lukrative sluttpakker da de måtte gå fra sine topplederstillinger. Flere av dem har også gitt gullkantede fallskjermer til andre toppsjefer som får sparken. (Foto: )

DEL

Millioner av kroner kastes etter toppsjefer som sparkes etter få år i stillingen. Noen navn går igjen hyppigere enn andre når millionene pøses ut.

Sist var det tidligere administrerende direktør i Sparebanken Vest, Stein Klakegg, sin innsats gjennom åtte år som ble verdsatt til 32,5 millioner kroner – i tillegg til lønnen disse årene.

Av dette er 15 millioner opptjente pensjonsmidler, mens 17,5 millioner er etterlønn i nesten fire år.

Til sammenligning har konsernsjef Rune Bjerke i DNB, Norges største finanskonsern, en avtale om etterlønn i to år.

TROND MOHN REAGERER

– Helt på trynet, sier mangemilliardær Trond Mohn om sluttpakkefesten som noen av de svære bedriftene i Bergen byr opp til.

For hvert av de åtte årene Stein Klakegg jobbet som toppsjef i banken, fikk han altså litt over fire millioner kroner – i tillegg til lønnen.

En gjennomsnittlig industriarbeiderlønn her i landet er på 450.000 kroner årlig.

Det var daværende styreleder Pål Lorentzen som sto bak sluttpakken til Klakegg da banksjefen tiltrådte i 2005.

Lorentzen opplyser at avtalen ga en lønnsgaranti på 18 måneder etter oppsigelsestiden på seks måneder, samt at Klakegg fraskrev seg retten til å stå i stillingen hvis styret ønsket å si ham opp.

–I praksis er det å si fra seg oppsigelsesvernet, sier Lorentzen til BA.

Den opprinnelige avtalen var likevel ikke god nok for den nye styrelederen, Trygve Bruvik, til å kaste banksjefen ut dørene da uenigheten kom for dagen.

Da partene var blitt enige, hadde etterlønnen vokst fra to år til tre år og ti måneder. Han hadde også full pensjonsopptjening på 12 år, i motsetning til vanlige dødelige, som trenger mellom 30 og 35 år for å få full pensjon.

Stein Klakegg ønsker ikke å kommentere saken.

BRUVIK FIKK SELV 8,7 MILL

Trygve Bruvik var ikke bare grei når han skal utbetale fallskjerm.

Han er mottaker selv også. Da Bruvik etter åtte år gikk av som administrerende direktør i Vesta i 2002, fikk han med seg fem årslønner – totalt 8,7 millioner ut døren.

–Jeg vil ikke kalle det fallskjerm. Jeg får ikke ut disse pengene når jeg slutter. Jeg er garantert lønn i fem år. Dersom jeg begynner i ny jobb, faller avtalen bort, sa Bruvik til Dagens Næringsliv i mars 2002.

Trygve Bruvik har ikke svart på BAs henvendelser denne uken, slik at vi ikke har fått spørre ham om hvor mye penger han tok ut.

Også i Vesta dukker fallskjermgjengangerne opp. Det var Pål Lorentzens advokatkollega i Thomessen, Jan Einar Greve, som var styreleder i Vesta og ga Bruvik pengene.

– AVSLUTTET AVTALEN ETTER 10 ÅR

Bruviks forgjenger i Vesta, Johan Fredrik Odfjell, fikk bedre vilkår med en sluttavtale verdt rundt 15 millioner, fordelt på 19 år, da han gikk av i 1994.

Den opprinnelige avtalen var at han jobbet 300 timer årlig. Det tilsvarer en timelønn på 2500 kroner.

Overfor VG har Odfjell innrømmet at han ikke har bidratt «med noen særlig arbeidsinnsats for pengene».

– Etter at ledelsen gikk ut og sa at det ikke lenger var aktuelt å bruke meg, har det ikke vært naturlig, sa han til avisen i mai 2008.

Odfjell opplyser til BA at han terminerte avtalen for cirka ti år siden, fordi nye eiere ikke ønsket å bruke tjenestene hans.

Utover det ønsker ikke styregrossisten å kommentere sluttavtalen.

– MYE RART

Johan Fredrik Odfjell var med på å gi sluttpakker også.

Da Helge Midttun måtte gå som toppsjef i Det Norske Veritas (DNV) i 2002, var Odfjell nestleder i styret, som ga ham 15,5 millioner ut døren, ifølge DN. Midttun selv har en helt annen versjon.

– DN skrev mye rart om min sak. Jeg hadde i min avtale et vederlag tilsvarende to årslønner, med fradrag av 50 prosent av inntekt fra ny arbeidsgiver. Min årslønn var da 2,5 millioner kroner. Ettersom jeg kom i ny jobb i april 2003, ble sluttvederlaget på cirka 4,5 millioner kroner, inkludert opptjent pensjon.

Dette skriver styreproff Helge Midttun i en tekstmelding til BA.

Midttun hadde da jobbet i selskapet i bare to år. Fra 2006 var også Midttun styreleder i Rieber & Søn.

Eksbanksjef Stein Klakegg var forresten tidligere divisjonsdirektør i Rieber & Søn.

Derfra fikk Asbjørn Reinkind fikk med seg 14,1 millioner kroner da han ble kastet som toppsjef i april 2008, etter seks år i stillingen.

– Jeg fikk 5,4 millioner i fallskjerm, seks måneder lønn i oppsigelsestid og etterlønn i 18 måneder.

– Resten var opptjente opsjoner, fordi aksjekursen i Rieber & Søn hadde økt og jeg måtte ta de ut da jeg sluttet, forklarer Reinkind.

Han mener sjenerøse sluttpakker er nødvendig for å unngå at toppledere snur kappen etter vinden for å holde seg inne med styret.

– UDUGELIGE LEDERE

–Vi må ikke få feige toppledere, fordi det kan være skadelig for bedriften. Det er ikke alltid styret har rett. Ledere må være uredde og tørre å være uenig med styret om strategiske valg, sier Reinkind på telefon fra Canada.

Trond Mohn er opprørt over etterlønntildelingene til ledere som bare har vært få år i jobbene sine.

– Med disse fallskjermene ender man ofte opp med å avlønne de udugelige lederne bedre enn dem som har gjort en god jobb for bedriften gjennom mange år.

– Denne praksisen gir en forferdelig dårlig signaleffekt, sier Mohn til BA.

Få BA+ i 5 uker for 5 kroner

Artikkeltags