BERGENSBØLGEN var en musikalsk suksess byen vår aldri har sett maken til. Fra et lite miljø, i stor grad bestående av lokale og innflyttede DJ-er, oppsto band som skulle gjøre suksess på alle verdens kontinenter, ikke minst i form av nyskapende elektronika. Röyksopp samarbeidet med noen av USAs største stjerner og vant priser på MTV.

KLIKK HER for flere kommentarer

Sondre Lerche og Kings of Convenience herjet hitlistene over hele Europa. Mikal Telle ble regnet som et manager-geni, Ralph Myerz opptrådte for titusenvis av mennesker i Europa og USA, og Annie ble kronet til den kommende popprinsessen. Noe stort hadde skjedd, noe som ingen hadde klart å forutse, men som alle umiddelbart ønsket å være en del av. Utdankede rockere som for lengst hadde gitt Spellemann-prisene sine til Garage i bytte mot billig øl på hverdager, snakket høyt om at Bergensbølgen egentlig hadde startet med dem. Utenlandske journalister og plateselskaper valfartet til Bergen, og politikere og næringslivsledere pratet over hverandre i forsøk på å ta æren for og slå mynt på fenomenet. Lydnivået var skyhøyt. I dag er det stille som i graven.

FORTSATT BRUKES ordet "Bergensbølgen" flittig, som oftest når unge musikere som deltar i Idol eller by:Larm, eller som er nominert til en Spellemann-pris eller to, omtaler seg selv. Andre ganger av kulturbyråkrater som vil rettferdiggjøre sine valg i fordeling av midler. En gang i blant også av journalister, gjerne i forsøk på å hype et intervju eller en anmeldelse av et band de har tro på. Ikke hør på dem, de snakker ikke sant. Det var akkurat slike som dem som gjorde at begrepet til slutt ble så utvannet at det mistet sin betydning. La det derfor være sagt en gang for alle: Det finnes ingen "Den Nye Bergensbølgen", Bergensbølgen er død!

"COOL BRITANNIA" var fenomenet britene elsket å snakke om. Begrepet oppsto i 1996/97. Tony Blair representerte et friskt pust i politikken, Damien Hirst og Charles Saatchi i kunstverdenen og britpop var stilsikre tenåringers favorittmusikk over hele Europa. Alle var de enige - London var verdens kuleste sted. 13 år, en mislykket Irak-krig og en finanskrise senere, er alt over. Musikere og kunstnere har flyktet til Berlin, designere til Paris, og alle andre hotshots til USA, Dubai eller India. Tilbake sitter narkomane Amy Winehouse, en håndfull harry realitykjendiser og forhatte City-meglere. Irak-krigen fjernet glansen fra polikerne, og sammenlignet med Barack Obama er britenes statsminister Gordon Brown like karismatisk som året 1999 - han lyser forrige århundre lang vei, i likhet med resten av Storbritannia.

PARALLELLEN mellom storhetstidene i Bergen og London er påfallende.

Britene hadde den energiske og progresive småbarnsfaren Tony Blair, vi skulle til å stemme inn karismatiske Herman Friele som lovet å "få fart på Bergen". I dag er Blair erstattet av den anonyme teknokraten Gordon Brown, Friele overrakte ordførerkjedet til en ukjent baker.

Britene hadde Oasis, Blur og verdensfenomenet Spice Girls, vi hadde internasjonale suksesser som Kings of Convenience og Röyksopp. I dag sverger britene til Myspace-dronningen Lily Allen og stjerneskuddene på TV-programmet X-factor, den som selger flest CD-er fra Bergen har de siste årene vært Idol-Kurt.

JAVISST ER DET fortsatt band fra Bergen som snakker høyt om egen suksess, og til en viss grad har de rett. Erlend Øye fra Kings of Convenience er ikke glemt her i England, og hans nye band The Whitest Boy Alive nyter en viss anerkjennelse. Röyksopp forsøker seg i disse dager på et aldri så lite comeback. Datarock var et slags forsinket bergensbølge-band som oppnådde suksess, først og fremst med hitten Fa fa fa, som fortsatt er en flittig brukt jingle på TV og i reklame. Men noen Bergensbølge kan vi ikke lenger snakke om. Jeg har vært på flere konserter med band fra Bergen her i London, som alle ble hypet i hjembyen, og det er helt riktig ofte påfallende mange mennesker i salen. Enda mer påfallende er det likevel at de fleste av publikumerne skarrer på R-en og har hjemstedsadresse i Loddefjord eller Sandviken.

Det er mange av oss her i byen, og det er ikke til å legge skjul på at vi bergensere er en patriotisk rase.

BERGENSBØLGEN VAR ikke kommet for å bli. Selvsagt kan ikke en by på 250.000 mennesker over tid dominere musikkverdenen. Akkurat som med Bergen Beat på 60-tallet, var Bergensbølgen i starten av dette tiåret et fenomen hvis årsaker og proporsjoner man knapt kunne forstå mens det ennå sto på. Kanskje vil historien gjenta seg, og Bergen en dag igjen bli en musikkmetropol.