Når du i den stille mennesketomme vårnatten dreier av fra gaten og vender dine skritt mot den offentlige parken, når du står foran den høye smijernsporten og løfter hånden for å legge den på den store slitte messingklinken, så vil du svelge.

• KLIKK HER for flere kommentarer

ALLE SOM noen gang har latt seg gripe av de første setningene i Agnar Mykles Sangen om der røde rubin, vet at Nygårdsparken er et mytologisk sted. I norsk litteratur finnes det ingen sterkere gnist mellom fiksjon og virkelighet enn øyeblikket da Ask følger Embla inn i Parken Med De hvite Svanene. Som åsted for en forandring, en ny begynnelse er parken sakral.

Nygårdsparken kan sammenlignes med irenes martellotårn i Sandycove, der James Joyce innleder Ulysses. I det Ask Burlefot legger hånden på klinken og skyver porten til side, åpner han det moderne Norge.

HVORDAN IVARETAR Bergen kommune dette ikonografiske minnesmerket, som i tillegg har alle forutsetninger for å være et herlig rekreasjonssted for byens befolkning – slik det faktisk var i en ikke altfor forgangen tid?

Svaret kjenner alle. Parken er blitt reviret til en rølpegjeng som ikke har en videre horisont enn å tilfredsstille sin personlige gifthunger. De fleste andre skygger unna.

Nå har noen, jeg hadde nær sagt for n-te gang, fått nok. En aksjonsgruppe vil har narkogjengen ut av parken. Folk på Møhlenpris er lei av å trakke på sprøytespisser og herjes av dopede innbruddstyver. Er det så vanskelig å forstå? Er ørenslyd om natten for mye å be om?

– Vi kan ikke jage vekk narkomane fra Nygårdsparken, sier helsebyråd Christine Meyer til Bergens Tidende, uten nærmere begrunnelse. Hvorfor ikke? De bedriver jo helt åpenlyst en illegal virksomhet, og er til stor offentlig sjenanse. Finnes det ikke lenger noe som heter byvedtekter, med sanksjoner mot uønsket adferden i det offentlige rom?

FOR MIN EGEN del har jeg bodd på Møhlenpris i flere perioder. Det er kanskje Bergens mest fordomsfrie bydel. Når de frisinnede menneskene på Møllaren føler at strikken er nær ved å ryke, er problemet mildt sagt overmodent.

Kravet til Bergen kommune og Bergen politikammer burde være udiskutabelt. Denne parken tilhører oss alle. Få disse asosiale rasshølene ut!

Hva skal vi så gjøre med de narkomane? Du og jeg? Ingen verdens ting, etter mine begreper. Jeg oppfatter meg selv som eksistensialist. I den tankegangen er grunnlaget at individet må gjøre et valg. Enten vil du leve, med de sorgene og gledene livet fører med seg. Eller så betakker du deg.

Tunge rusmisbrukere later til å ha valgt det triste alternativet.

Dem om det.

HØRES LITT barskt ut? Sikkert. Men oppriktig talt: Hvorfor skal det stilles mindre krav om personlig ansvarlighet til rusmisbrukere enn til resten av medborgerne? Hva er så spesielt ved akkurat den bønsjen der?

Anført av et terapivelde med betydelige egeninteresser, ikke minst økonomiske, har det norske samfunnet bestemt seg for å definere rusmisbruk som en sykdom. Det er et katastrofalt valg av ord og strategi. Ikke minst for de rusavhengige.

Sykdom er verdens beste sovepute. Et hovedpoeng ved en sykdomsdiagnose er at fellesskapet løfter vekten bort fra skuldrene til den som er blitt definert som pasient. Dersom du er syk, kan du med full rett legger din skjebne i andres hender. Ingen kan stille krav til deg. Du kan med god samvittighet glemme ditt personlige ansvar. Er du syk, så er du syk.

Å være redusert til pasient eller klient, en viljeløs mottaker av omsorg og ytelser, er sannsynligvis det mest skadelige en rusavhengig kan bli utsatt for. Da er du fratatt din egen motstandskraft, det eneste utveien du faktisk har for å komme deg bort av dritten.

Å KNUSE rusmiljøet i Nygårdsparken, med den brutaliteten som nødvendigvis må til, er den største tjenesten det bergenske fellesskapet kan gjøre de narkomane.

Resten må de klare selv. Hvem ellers?

Ask Burlefot åpnet porten til det moderne Norge. Innenfor raver folk omkring, til sjenanse for andre og til skade for seg selv. Er det ikke på høy tid at vi tar parken tilbake fra disse tåpelige urokråkene?