Foreldrene hadde immigrert til Latin-Amerika fra Libanon. For denne mannen var hans såkalte "opprinnelse" en fjernt og litt uinteressant del av familiebakgrunnen. Han var først og fremst opptatt av det samfunnet han faktisk tilhørte. Han sto i bresjen for kampen mot nakrotikakartellet som var i ferd med å ødelegge Cauca-dalen, et av verdens mest grøderike områder, der Cali er provinshovedstad .

Jeg vet ikke hvilket språk han snakket med sine foreldre. Men å dyrke sin libanesiske bakgrunn var en fullstendig fremmed tanke. Han var en fullblods colombianer, villig til å ofre livet – i bokstavelig forstand – for å bedre samfunnsforholdene i det landet foreldrene hadde valgt for ham. I tillegg var han i sin diktning en av det spanske språkets mestere.

ALTERNATIV: Det finnes alternative strategier for nylig ankomne. På 1800-tallet var den norske innvandringen til USA massiv. Over there er det kanskje flere etterkommer etter gårsdagens nordmenn enn i Norge. Ute på prærien klumpet mange av dem seg sammen. Immigrantsamfunnene hermetiserte sin norske kultur, rotfestet i lutheranske læresetninger og rosemalte forestillinger om gamlelandet. Leikarring og lefse ble satt i høysetet. I flere slektsledd var det ikke unormalt at kvinner og pikebarn bare kunne snakke norsk, mens mennene motvillig lærte seg å knote på engelsk.

Selvfølgelig er det fritt frem for dagens innvandrere til Norge å velge den norsk-amerikanske modellen i møtet med sitt nye hjemland. Det har en god del av dem gjort. Uheldigvis. Et blindspor, etter mine begreper.

RØTTER: Det ikke noe galt i å ta vare på sine røtter. Men å bevege seg ut i det ukjente, bort fra sin opprinnelse, kreve et minimum av smidighet. Å komme til et fremmed land med forventning om å leve videre i sin egen etniske boble, er en absurd utopi. En slik forestilling legger åpenbare begrensninger på muligheten for å passe inn. Dermed også for å lykkes.

På dette punktet later det til at jeg og Majoran Vivekananthan kan komme overens. Der slutter enigheten. Vivekananthan anser sitt multikulturelle prosjekt som så udiskutabelt riktig og viktig at det må fullfinansieres av den norske stat. I motsatt fall er Norge et rasistisk samfunn.

Som en slags nyrasistisk lakmustest spør han om jeg ønsker meg en monokultur med kun hvite, funksjonsdyktige mennesker som bare snakker ett språk. For et tåpelig spørsmål! Hvorfor skulle jeg bry meg om menneskers hudfarge, funksjonalitet eller språkmektighet? For mitt vedkommende kan folk som bor i Norge, uansett hvor de opprinnelig kommer fra, leve nøyaktig slik som de lyster – innenfor rammene av landets lover. I et fritt land kan du dyrke din egenart og dine anskuelser, inkludert den farsen som kalles religion, til du blir blå i trynet! Det eneste jeg forbeholder meg retten til, er å mene at den slags er en privatsak.

FELLESSKAPET: Er det en selvfølge at fellesskapet skal dekker regningen for enhver særinteresse? Jeg mener nei. Et og annet sted må det trekkes opp grenser mellom samfunnets forpliktelser og enkeltindivider eller gruppens ansvar for egen velferd.

Det er ganske enkelt urimelig å forlange – ikke minst når kravet ledsages av beskyldninger om rasisme – at bevaringen av innvandrernes etnisitet skal være et økonomisk anliggende for norske skattebetalere.

Heller ikke bør det være en selvfølge (jevnfør min colombianske venn) at dyrking av gruppeidentitet er å oppfatte som det eneste saliggjørende for folk som kommer utenfra. Å erklære assimilering som et fy-ord er den største bjørnetjenesten innvandrere kan gjøre seg selv.

Skal ikke den enkelte selv få lov til å bestemme hvordan han eller hun vil innrette seg i et nytt og annerledes samfunn? Skal troskap til egen opprinnelse være et obligatorisk krav? Typisk er det at fokus på etnisk tilhørighet frontes av sterke personligheter med sin egen agenda, enten den nå er politisk eller religiøst begrunnet. Resultatet er at en masse uønskede nisser følger med på flyttelasset fra deler av verden som innvandrerne faktisk har ønsket å forlate.

MISLYKKET: På ett punkt kan ingen si at integreringen har vært mislykket. Innvandrertalsmenn som Majoran Vivekananthan har vært ekstremt dyktige når det gjelder å tilegne seg den norske kulturens mest ufordragelige særtrekk: en sutrende kravmentalitet. I verdens beste land er ingen ting godt nok. Og ingen har grunn til å være fornøyd før sugerøret ned i statskassen er på plass.

Majoran Vivekananthan behøver ikke gjenta at jeg er nyrasist. Jeg godtar merkelappen, og føler meg stadig mer komfortabel med den. I tillegg til regjeringens medlemmer er erkeraddisen Arild Rønsen, spaltist i Klassekampen, inkludert under samme vignett. Også han har stilt seg skeptisk til utspillet fra Utrop-redaktøren.

Det tynnes i de antirasistiske rekker, Majoran.