Den sterke prisstigningen på krigsmateriell, og det store behovet for modernisering, setter forsvarsbudsjettet under sterkt press.

FORSVARSSTUDIEN viser at kombinasjonen av modernisering og knappe budsjetter fø­rer til stasjonering av forsvaret på færre steder, med færre vå­pentyper. Ifølge lekkasjer foreslår Diesen at den operative ledelsen og det meste av de stå­ende styrkene plasseres i nord, at de nye missiltorpedobå­tene selges før de blir ferdig bygd og at det blir færre militæ­re flyplasser.

FORSVARSSTUDIEN er grunnlag for forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og regjeringen når de skal utarbeide neste langtidsplan for forsvaret. Den viser hva forsvarssjefen mener det er mulig å få til innen de økonomiske rammene han har fått til rå­dighet, samtidig som moderniseringen skal viderefø­res. Den går ut på å omforme vårt anti-invasjonsforsvar til et fleksibelt, høyteknologisk forsvar som kan settes inn i operasjoner så å si hvor som helst på kloden. De innenlandske oppgavene skal overlates til et opprustet Heimevern. Forsvaret skal fremdeles drive overvå­king og etterretning og operere Kystvakten.

FORSVARSSJEFENS problem er at det etter hans mening ikke er samsvar mellom de oppgavene han er tildelt og de midlene Stortinget stiller til disposisjon gjennom forsvarsbudsjettet. Prisen på krigsmateriell til det moderne og høyteknologiske forsvaret stiger mye raskere enn den alminnelige prisstigningen. Dersom politikerne bare prisjusterer forsvarsbudsjettet etter den alminnelige prisstigningen hvert år, får vi altså et stadig mindre forsvar.

FORSVARSSJEFEN har ikke som oppgave å drive distriktspolitikk. Men mange av de politiske beslutningene han styrer etter, har klare distriktspolitiske begrunnelser. Det var ikke Sjø­forsvaret, men flertallet i Stortinget, som bestemte at det skulle bygges nye MTB-er i Mandal. Det var heller ikke Forsvarssjefen, men politikerne, som bestemte at den operative ledelsen fortsatt skulle deles på Stavanger og i Bodø. Sist ønsket forsvarsledelsen å samle alt i Jåttåanlegget i Stavanger, der også Nato har en kommandosentral. Nå foreslår Diesen at alt flyttes til Bodø.

DET ER bred politisk enighet om at det norske forsvaret skal krympes i omfang, men styrkes i stridsevne. Det innebæ­rer at det som blir igjen, samles på færre steder. Hvor sterk sentraliseringen blir og hvilke anlegg som skal beholdes, er derimot usikkert. Det bestemmer Stortinget. Der betyr nok distriktspolitikken mer enn den betyr for Forsvaret. Men dersom Stortinget virkelig ønsker å få mest mulig forsvar for forsvarsbudsjettet, bør de overlate prioriteringene til forsvarssjefen. Forsvaret må også kreve at det er samsvar mellom de oppgavene de er satt til å løse og de pengene de blir tildelt.