Thorbjørn Jagland (Ap) ble i går valgt til nytt medlem av Nobelkomitéen. Det er komiteen som skal velge sin nye leder. Men det er ingen tvil om at Jagland kommer til å overta når nåværende leder Ole Danbolt Mjøs går av. Knapt noen er bedre egnet til dette vervet enn Thorbjørn Jagland.

OMSTRIDT: Som Ap-leder, utenriksminister og statsminister var Jagland omstridt. Noe av kritikken var berettiget, noe var svakt fundert. De politiske tabbene huskes best. I ettertid er det lett å glemme at Thorbjørn Jagland var en respektert utenriksminister i Stoltenbergs første regjering, fra mars 2000 til oktober 2001. Den flotteste utenriksministeren i Nato, ifølge Hillary Clinton. Han ledet Stortingets utenrikskomité med klokskap og innsikt i fire år. Han plasserte Norge sentralt i Midtøsten-forhandlingene, som medlem av Mitchell-kommisjonen. Etter valget i 2005 ble han stortingspresident, i rang den første etter kongen. Fra den posisjonen har han bidratt med tanker, analyser og meningsytringer som har virket forløsende og befriende på samfunnsdebatten.

DISSE egenskapene vil det bli god bruk for når Thorbjørn Jagland nå skal lede arbeidet med å velge den årlige vinneren av verdens mest kjente og prestisjefylte fredspris.

GJENNOM årene har prisen ofte gått til personer eller institusjoner som har utmerket seg i arbeidet for fred eller menneskerettigheter, etter at jobben var avsluttet. Da forbundskansler Willy Brandt fikk prisen for sin østpolitikk, i 1971, ble den gitt til en som sto midt i en politisk strid ingen kjente utfallet av, men som komiteen ønsket å påvirke.

DISSE tildelingene til folk midt i striden, kan noen ganger bli omstridt. I 1973 fikk Le duc Tho og Henry Kissinger fredsprisen, for å ha forhandlet frem den avtalen som avsluttet Vietnamkrigen. Le duc Tho avslo å ta imot den, etter råd fra flere organisasjoner på venstresiden.

I 1994 ble prisen delt mellom Yasser Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin. Forsøket på å skape fred, som de fikk prisen for, førte som kjent ikke frem. En grunn til det, var at den ene av dem, Yitzhak Rabin, ble drept av en jødisk ekstremist rett etter en fredsdemonstrasjon i 1995.

MED SITT internasjonale kontaktnett og kunnskaper om internasjonal politikk, har Jagland trolig sans for å bruke Nobelprisen politisk. Det krever moralsk mot og god dømmekraft. Men det ville være positivt om Nobelkomiteen igjen våget seg på omstridte og spennende tildelinger i tråd med prisens opprinnelige ide. Konflikt og diskusjon er et tegn på at fredsprisen faktisk betyr noe.

LEDEREN for Nei til EU har advart mot Jagland, fordi han har omtalt EU som historiens største fredsprosjekt. Det minner om at EU kan komme til å bli kandidat til Nobelprisen. At Thorbjørn Jaglands syn på norsk EU-medlemskap skulle diskvalifisere ham som leder av Nobelkomiteen, tyder på at Nei til EU trenger en opprydding på eget tenkeloft.