Hei.

Hvis han er sinnsyk i psykiatrisk forstand, så vil han nok få tvungen psykisk helsevern på en psykiatrisk institutsjon. Dette betyr forvaring og denne kan bli svært langvarig, kanskje livet ut. Dette er ikke mitt fagfelt, men jeg vet jo at han skal vurderes av rettsoppnevnte psykiatere og/eller psykologer som skal ta stilling til akkurat dette. Det har jo vært fagpersoner i media allerede og som mener at det er lite sannsynlig at han er sinnsyk i psykiatrisk forstand, siden dette har vært så nøye planlagt og gjennomført. Da vil det bli en vanlig rettssak. Men dette får vi jo vite om noen uker vil jeg tro. Uansett, dette er i alle fall en sinnsynk handling i vanlig forstand. Og vi kan nok være trygge på at dette vil bli håndtert godt, enten han får en ordinær rettssak hvis han blir regnet som tilregnelig eller han blir vurdert som utiltregnelig.

Hilsen Rolf Gjestad

Hei.

Ja, jeg ville ha sagt noe til guttene. Men hør med dem om hva de har fått med seg og fortell kort og nøkternt om hva som har skjedd og hva som kan få noen til å gjøre noe slikt. Det siste er naturligvis vanskelig, for vi lurer vel egentlig alle på hva som kan få et menneske til å gjøre noe slik gitt at han er tilregnelig. Men det finnes vel noen svært få mennesker med ekstreme syn og som faktisk er villig til å iverksette noe slikt. Og nå skjedde det altså i Norge. Det er også viktig å få understreket at dette ikke handler om vanlige tanker og følelser og at det heldigvis bare er noen svært få mennesker som kan komme til å gjøre slike handlinger. Realistisk tenkning er viktig både for små og store. Det betyr at det er svært lite sannsynlig at noe slikt skjer igjen. En viktig grunn til å si noe til guttene er at de garantert vil få med seg noe fra andre steder, kamerater, barnehage, venner eller på andre måter. Og da er det mye bedre at det er de nære voksne som gir den informasjonen og som kan hjelpe de med svar på spørsmål og trygge de med realistiske tanker og vurderinger. Språket vårt er viktig når vi skal formidle noe slikt til barn, slik at de f.eks. ikke får inntrykk av at alle som blir sinte kan finne på noe slikt. Dette var noe annet enn en sint mann. Her lå det en klar forferdelig plan bak i et forsøk på å endre hele vårt demokrati. Og det er ekstremt.

Hilsen Rolf

Hei.

Nei, det kan du si. Det lurer vil vel alle egentlig på. Dette er virkelig ikke mitt fagfelt. Men hvis han ikke er sinnsyk i psykiatrisk betydning, så kan vel dette antakeligvis handle om å ha ekstreme syn på demokratiet og hvordan landet har vært styrt gjennom mange år og et ekstremt syn på hvilke virkemidler som må til får å forandre Norge. Og ikke minst, en even til å kunne gjennomføre noe slikt. Det er jo vanskelig å tro at man har særlig innlevelsesevne i andre mennesker når man kan klare å gjøre noe slikt. Men samtidig har vel historien dessverre nok eksempler på hva mennesker kan gjøre mot andre bare ideologien er ekstrem nok. Men det blir jo likevel ganske uvirkelig å fatte noe slikt. Jeg lurer på om han noen gang har vært inne på tanken om at noe slikt kunne føre mennesker sterkere sammen, styrke demokratiet og øke samholdet i sammfunnet? Jeg tviler på det, han har nok vært så langt inne i sitt syn og søkt bekreftelser for dette i andres ekstreme syn at dette til slutt opplevdes som riktig. Men dette kan jeg naturligvis ikke vite, det blir jo bare spekulasjoner.

Hilsen Rolf

Hei.

Det er veldig bra å ta sjansen på å møte den eller de som sørger. Jeg har møtt mange i sorg og for en god del av dem er det en tilleggsbelastning når de opplever venner og familie som ikke møter dem i sorgen. Noen har fortalt at venner har gått over gaten for å slippe å treffe dem og det kjennes jo ikke særlig kjekt ut. Naturligvis føler vi oss usikkre når vi skal snakke med noen i en slik situasjon, men da er det bedre at vi sier det sammen med at vi er lei oss for det som har skjedd. Man mangler jo ord for noe slikt og sånn er det. Nå er det kanskje noen som IKKE vil snakke om det av ulike grunner og som kanskje sier at de ikke orker å snakke om det. Kanskje føler vi oss da avvist, men det er likevel viktig å gjøre dette. Kan hende ønsker de å prate senere engang. Flere berørte er også svært sensitive for om omgivelsene virkelig mener kontakt som omsorg eller om vi bare er nysgjerrige, så det kan jo være lurt å tenke over. Men jeg vil si at vi aldri gjør noe galt med å ta kontakt, selv om vi får høre at vedkommende ikke vil eller orker å snakke om dette. Det er verre å la det være.

Hilsen Rolf

Hei.

Ja, det er ikke rart det som har skjedd gir sterke virkninger i følelser, tanker og i kroppen vår. Det har vi jo sett mange eksempler på i media disse dagene. Samtidig reagerer vi forskjellig, både i type av reaksjoner og styrken på disse. Det er det mange grunner til. Noen kan ha opplevd dramatiske hendelser i eget liv tidligere og sånn sett være mer sårbar for noe sånt som dette. Samtidig er det avhengig av hvordan vi har taklet slik vanskelige belastninger tidligere. Andre kan være i en vanskelig livssituasjon nå når dette skjer. Er man full av stress av diverse grunner (eks. arbeidsrelatert eller privat), så vil vi jo være mer sårbare for noe slikt. Andre igjen kan identifisere seg lettere fordi man selv er ungdom, eller er foreldre av barn og ungdom og kan da lett tenke på hvordan dette ville vært for en selv i en slik situasjon. Andre forklaringer kan også være at en slik forferdelig hendelse utfordrer tryggheten vår. Når vi i utgangspunktet tror livet vårt er trygt og når noe som dette skjer vil vi gjerne bli så skaket i de underliggende livsantakelsene våre at vi blir redd og engstelig for oss selv og de vi er glade i. Vi blir da også gjerne redd for at noe slikt skjer igjen. Så for å komme seg til hektene igjen, så er det lurt å tenke igjennom flere forklaringer til hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Da vil jeg gjerne forstå meg selv bedre og tenke at reaksjonene er normale. Og jo mindre jeg stresser med egne reaksjoner, jo mindre ekstrastress tilfører jeg til en vanskelig situasjon. Da blir det også letter å komme seg videre raskere. Ellers er det lurt å snakke med andre, skrive om det, sette av tid til dette, men også prøve å distansere seg til det ved å gjenoppta normale aktiviteter. Det er også lov å skjerme seg for informasjon hvis man merker at man blir oppbrakt av det. Jeg har møtt flere som har tjent på å bli mer bevisst på hvor mye og hva man tar inn av informasjon fra media. Det er på en måte 2 grøfter her, dene ene at man bruker for mye tid, grubler og tenker og dermed unngår for lite eller den andre grøften, at man unngår det meste og ikke tillater seg å reagere i det hele tatt. Å finne en mellomting er derfor viktig. En annen ting; husk at en uke ikke er så mye. Så om livet stopper opp en stund så er ikke det nødvendigvis et problem. Noe annet blir det hvis dette vedvarer over flere uker. Hvis man da sliter med å fungere og har problemer med søvn, konsentrasjon, matlyst, og sosial fungering, så kan det bli på tide å ta kontakt med fastlegen eller andre profesjonelle. Men i utgangspunktet er dette vanlige normale reaksjoner.

Hilsen Rolf

Hei.

Dette er en interessant problemstilling. Ja, jeg tror nok du har et poeng der og at det er fullt mulig å føle seg enda mer alene med det utgangspunktet du beskriver. Men likevel er det mulig å bearbeide noe slikt som denne grufulle tragedien. Først ville jeg spurt meg selv om jeg faktisk har noen som jeg ikke har brukt på en stund eller pleid å tenke på som nær og som jeg likevel kan snakke med nå. Å ta sjanser på kontakt i en slik situasjon kan jo gi noen positive overraskelser. Å skrive om egne tanker og følelser er også en lur ting å gjøre. Jeg var på et seminar en gang med en James Pennebaker og han har forsket mye på det å skrive, blant annet på mennesker i sorg. Han har funnet at det å skrive når "alle andre" har gått videre og lagt det bak seg vil kunne være nyttig og at dette fyller "gapet" mellom der man selv er og der stort sett alle andre er. Det å sette av tid til å tenke på det kan også være nyttig. Dette høres kanskje rart ut, men det gir en struktur som er viktig hvis vi f.eks. setter av en halvtime hver dag til å tenke på, skrive om, se på bilder og konfrontere det som har skjedd. Men dette betyr også at vi da prøver å unngå minner og tanker når vi er utenfor denne tiden. Da får vi lettere kontroll og struktur på tankene og følelsene våre. Å ikke bearbeide kan gi fastlåste følelser og gi psykosomatiske plager, men husk da at bearbeiding er mange forskjellige ting. Det viktigste er vel å tillate normale følelser og ikke dramatisere disse. Og tillate at det tar tid. Men også prøve å normalisere livet. Da vil det veksle mellom triste følelser og reaksjoner og gode følelser. Selv om det er godt å kunne gjøre dette sammen med andre, så er vi ikke avhengig av andre for få til dette.

Hilsen Rolf

Hei.

Det var trist å høre. Jeg kan nok ikke svare på spørsmålene dine, men kanskje kan du finne noe informasjon om dette  på nettet, eller kan hende vil politiet kunne svare på noe slikt. Jeg hørte vel på radioen i dag at de hadde avsluttet letingen på selve øya, men at de fortsatt søket i sjøen. Jeg tror nok at de vil fortsette en god stund til, men vet jo ikke hva som vil avgjøre når de stopper søket.

Hilsen Rolf

Hei.

Det er ganske tidlig ennå, så jeg ville ha ventet med psykologen noen uker selv om det naturligvis ikke er noe galt i å ta kontakt med en psykolog allerede nå. Men jeg ville ha snakket med ham om det som har hendt og hva han tenker om dette. Er han redd for at det skal skje igjen? Da ville jeg ha trygget han med realistisk tenkning om faren for at dette skjer igjen. Dette berører også grunnleggende tanker om at livet vårt er trygt og godt og det kan ta tid før vi får den opplevelsen på plass igjen etter noe så grufullt. Uansett, det er lurt å få han til å snakke om dette. Hvis han ikke får til å si så mye, så har jeg god erfaring i det å forslå hvordan det kanskje kan være (f.eks.: "mange barn har nok blitt redde etter det som skjedde, er det slik for deg også?"). Å snakke om egne tanker og få kort og nøktern informasjon om hva som skjedde og hva som lå bak er lurt. Kanskje tenker han også på de barna og ungdommene som opplevde dette og har plagsomme fantasier om dette. Da er det lurt å snakke om dette, lage tegninger og generelt konfrontere ubehagelige tanker og følelser for å ufarliggjøre disse. All angstbehandling handler om å konfrontere i et passende tempo ut fra hva vi makter. Da skal vi også respektere at man noen ganger ikke orker. Kanskje ligger det tristhet i dette også og den vil nok antakelig være relatert til holdninger som handler om tanker knyttet til mening, verdi og holdninger om selv, andre og verden generelt. Dette er da gode temaer å diskutere eller snakke om selv. Naturligvis er det lurt å gjenoppta vanlige og hyggelige aktiviteter. Det er jo utmattende å reagere og ha slitsomme følelser og reaksjoner. Og da er det lurt å gjøre kjekke og hyggelig ting, for det gir krefter og overskudd. Og dessuten er det informasjon til hjernen vår om at livet går videre og at verden blir "normal" igjen.

Hilsen Rolf

Hei.

Nei, det er vel ikke unormalt. Men det er ikke så lurt. Prøv å bare aksepter det. Det spiller ingen rolle at andre har det verre enn meg og har opplevd mye verre ting enn meg. Jeg tror ikke jeg har møtt en eneste person som har hatt nytte av å tenke at man ikke har lov til å ha det slik man har fordi andre har det så mye verre. Jeg reagerer som jeg gjør og jeg gjør ikke situasjonen min bedre med å attpå til straffe meg selv med dårlig samvittighet. Da er det bedre å gi oss selv til å ha de følelsene vi har. Paradokset er at da avtar ofte disse følelsene også raskere. Og det handler nok om det du skriver; å tillate seg selv å kjenne på følelsene i stedet for å forsøke å presse de vekk. Da blir de ufarliggjort og dermed mindre plagsomme. Generelt sett synes jeg det er viktig å prøve å ha et romslig forhold til egne følelser. Men når det er sagt, så er det også viktig å se på grunnlaget for disse følsene. For kanskje ligger det uhensiktsmessige og litt forstyrrende tanker som grunnlag for disse følelsene og da har vi mye å tjene på å forsøke å tanke mer realistisk og hensiktsmessig. Men hvis vi vet med oss selv at dette egentlig er forståelige tanker og følelser, så kan vi bare la de være der uten å ha dårlig samvittighet for de. Men hvis det går lang tid og dette ikke forandrer seg, da er det lurt å skape mer struktur på dette ved å sette av tid til disse tankene og følesene og ellers jobbe med å kontrollere de vekk med å gjenoppta daglige aktiviteter, gjøre kjekke ting og tenke på det som er bra.

Hilsen Rolf

Hei.

Ja, dette er en forferdelig tragedie og det er jo ikke rart at vi reagerer. Hvis du leser på anndre kommentarer her som jeg har skrevet, så ser du at jeg har skrevet om flere grunner til at reaskjonene våre er forskjellige i type, styrke og varighet. Og jeg har også skrevet om at det tar tid, at det er lurt å akseptere at dette gjør noe med oss, at det er lurt å snakke med noen, skrive om det, men også forsøke å gjenoppta så mye dagligliv som mulig. Og det kan også være lurt å søke profesjonell hjelp hvis reaksjonene ikke avtar i løpet av noen få uker. Det er jo også flere grunner til at det kan være vanskelig å regulere ubehagelige følelser og derfor kan hjelp fra andre være nyttig i en slik akutt situasjon. Så hadde jeg vært deg, så hadde jeg forsøkt å bruke en del av disse strategiene - sette av tid til å tenke på, snakke om, gjerne skrive om dette, men så prøve å stoppe disse tankene utenfor denne tiden, prøve å tvinge tankene over på kjekke ting og gjøre kjekke ting. God egenomsorg er viktig i en slik situasjon. Når det gjelder alt som har med angst å gjøre, så vil jo realistisk tenkning om det som utløser angsten være viktig, konfrontering av vanskelige situajsoner på det nivået man makter og kroppslige strategier for å dempe uro og ubehag være lurt. Men blir dette for stort og vanskelig, så er det lurt å få hjelp av andre.

Hilsen Rolf

Hei til deg også.

Det høres ut som om det er lurt å begrense informasjonen. Hvis du kikker litt på det jeg ellers har skrevet her, så er det å finne en passende balanse mellom konfrontering og unngåelse viktig. Og det må justeres ut fra hva alt dette gjør med oss. Så hvis man merker at dette gjør en selv oppbrakt og at det gir vanskelige følelser og mareritt, så er det lurt å unngå informasjon og tanker om dette i større grad. Det er også lurt å lære seg noen måter å slappe av på. Dette kan en gjøre med å forestille seg en svært god opplevelse man har hatt og puste dypt og rolig. Men dette krever trening, så det er viktig å ikke gi opp. Og kanskje kommer det forstyrrende tanker, da er det bare å la de passere og dra fokus tilbake til det gode. Ellers er det lurt som jeg har skrevet flere ganger her å gjenoppta mest mulig daglige aktiviteter og tenke realistiske og hensiktsmessige tanker. Søk gjerne på nettet om kognitiv terapi. Det er nyttige med realistiske tanker og passe på tankefeil som svart hvit tanker, overgeneraliseringer, urealistiske katastrofetanker, følelsesmessig ressonering osv. Fysisk aktivitet er også bra.

Hilsen Rolf

Hei.

Hva er hun redd for? At det skal skje igjen antakeligvis. Men prøv å få henne til å forklare hva hun er redd for og hva hun har fått med seg av det som har skjedd og hva hun tenker om dette. Det er lurt å forsøke å forklare hva som gjør denne hendelsen så spesiell. Prøv å gi noen forklaringer på hva han ønsket å oppnå med dette, hvordan han antakelig må ha tenkt og at det heldigivs er utrolig få som har slike tanker i hodet. Det kan også være lurt å snakke om flyturen, hvordan ting foregår, sikkerhet knyttet til flyplasser og flygninger, og hvor kjekt dere skal få de i London. Prøv også gjerne å lær henne noen avledningsstrategier, som f.eks. trygg plass-øvelsen som jeg skrev om i et annet innlegg her (forestille seg en svært god opplevelse). Lykke til.

Hilsen Rolf

Hei.

Ja, det er viktig å jobbe for å være minst mulig redd her i livet. Med realistiske tanker blir det lettere å få frykten vår på et realistisk nivå. Det er jo synd hvis dette skal ta fra oss gode opplevelser som f.eks. reiser. Som jeg har skrevet om flere steder her, blir det da viktig å ha en så god og realistisk forklaringsmodell som mulig av det som har skjedd. Da blir det lettere å plassere dette og leve videre med det som har skjedd. Da blir faktisk også lettere å ha overskudd til naturlige følelse og reaksjoner knyttet denne tragedien. Men ellers, ta en kikk på det jeg har skrevet så tror jeg du finner flere ting som kan være til hjelp, i forhold til hva som er lurt for barn og voksne.

Hilsen Rolf

Hei.

Som jeg skrev et annet sted her er det mange ting som gjør at vi reagerer forskjellig både i type reaksjoner og hvor sterke de er. Og en tøff oppvekst er absolutt en slik sårbarhetsfaktor. For det kan jo gi en del grunnleggende holdninger om usikkerhet som blir aktivert av en så forferdelig hendelse som dette. Og da blir det desto viktigere å gjøre alt lurt du kan gjøre. Så ta en kikk på rådene her. Og gå gjerne inn på www.krisepsyk.no og kikk litt der også. Og kanskje er det lurt med litt hjelp i en liten fase. Uansett, jeg er glad i kongnitiv terapi og realistisk tenkning. Det er mange strategier knyttet til dette som er nyttig også i en slik sammenheng som dette.

Hilsen Rolf