For mange av oss er det opplagt at det må være slik. Det er to søyler i rettsstaten og det liberale demokrati: Åpenheten, ytrings- og informasjonsfriheten på den ene siden, personvernet på den andre. Mennesker har krav på respekt for sitt privat- og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse, slik det er fastslått i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Men hva den enkelte betaler i skatt, hva han bidrar med til fellesskapet, tilhører ikke privatsfæren.

Offentliggjøring av skattelister har bred politisk oppslutning i Norge. I forrige stortingsperiode fikk forslaget om å forby offentliggjøring støtte bare fra forslagsstillerne, Fremskrittspartiet og dets fridemokratiske utbrytere. Fredag behandlet Stortinget finanskomiteens innstilling, på grunnlag av et identisk forslag fra tre fremskrittspartirepresentanter. Denne gang har forslaget også fått Høyres støtte.

Jeg vet ikke hva som er mest oppsiktsvekkende, Fremskrittspartiets begrunnelse for å forby offentliggjøring av skattelistene, eller Høyres helomvending – slik denne synliggjøres når man sammenligner «Innst. S. nr. 115. (1996-97)» med «Inst. S. nr. 3 (2000-2001)».

Sist fremholdt flertallet, inklusive Høyres representanter, at innsyn i skattelistene er en viktig forutsetning for tilliten til og oppslutningen om vårt skattesystem, og viktig også med tanke på at skjevheter og urimelige utslag av skattesystemet kan avdekkes og rettes opp. – Det er opplagt, sa man den gang – både flertallet og Høyre – at også pressen skal ha tilgang til de opplysninger som legges ut til offentlig gjennomsyn, fordi pressen kan ha et sterkt saklig behov for tilgang til disse opplysningene i forbindelse med journalistisk arbeid: «Om aviser og andre medier velger å presentere disse opplysningene på en måte som vekker anstøt, er det i utgangspunktet ikke en sak for offentlige myndigheter, men for ledelsen av den enkelte redaksjon, og for forholdet mellom det enkelte presseorgan og publikum».

Det var mye visdom i disse ord, ord som er forenlige både med konservatismens tradisjonelle skepsis til utidig lovgivningsmakt, og med Den europeiske menneskerettighetsdomstolens understreking av at informasjonsfriheten ikke bare gjelder hyggelige og harmløse, men også forstyrrende, krenkende og sjokkerende opplysninger.

Denne gang har Høyre – presset av et fremgangsrikt fremskrittsparti – kommet til det diametralt motsatte: at skatteopplysninger «bør være en sak mellom den enkelte og skattemyndighetene».

Argumentet om at offentliggjøring av skattelistene har lange tradisjoner og derfor bør fortsette, blir underlig nok avfeid av vårt konservative parti.

Men det er Fremskrittspartiet som virkelig går av skaftet: Skatteopplysninger er «noe av det mest private som finnes» og «en trussel mot personvernet». Og aldri har vel Fremskrittspartiet gitt seg klarere til kjenne politisk enn når det betegner offentliggjøring av skattelister som en unødig innrømmelse til «de grupper som dyrker misunnelse og lever av å konstruere klassekonflikter».

Jeg ser at Fremskrittspartiet gjentar anklagene mot pressen, at den gjør offentliggjøringen av skattelistene til «ren underholdning». Hvilket gir meg anledning til å gjenta at det aller mest underholdende i forbindelse med skattelistene er hvordan noen av samfunnets rikeste og mektigste hver høst fremstår som mennesker nesten uten inntekt, formue og skatteevne.