Jeg treffer hypnotisør Henry Leander Andersen halvannen time før han skal holde sitt første hypnoseshow på Forum Scene i Bergen. Jeg setter meg i en stol på scenen, lukker øynene og forsøker å være samarbeidsvillig.

– Du kan ikke gå inn i hypnose om du ikke ønsker det selv, forklarer Andersen.

– Mennesker med god fantasi har som regel lettere for å komme inn i denne tilstanden.

STRESS: Innledningsvis må jeg streve for å forestille meg den imaginære bøtten fylt med sand, som hypnotisøren vil jeg skal kjenne oppå venstre arm. Jeg får umiddelbart en følelse av at dette krever mer innlevelse av meg enn jeg kan stå for som etterrettelig journalist.

Stadige beskjeder om hva jeg skal tenke og føle gir fornemmelsen av å delta i rollespill. Mest av alt føler jeg at hypnotisøren maser på meg. Men jeg fortsetter å spille med. Jeg blir så overøst med beskjeder at jeg har vanskelig for å i ettertid sitere ham ordrett. Men jeg husker essensen av det hele.

NOE SKJER: Etter hvert som vi beveger oss videre fra forestillingen om foldede hender som er limt og boltet sammen, føles det mindre strevsomt å leve seg inn i budskapet hans.

Jeg har altså beveget meg ut av stolen nå, og får beskjed om å følge med på et punkt i taket. Jeg blir bedt om å kjenne en trang til å lene meg bakover.

Og nå skjer det noe: Der jeg står på scenen, føler jeg at motstanden slipper taket. Jeg får en større trang til å innfri.

Jeg kjenner at han tar imot meg i det jeg seiler bakover og blir lagt ned på gulvet. Jeg er så tung og avslappet at jeg får en følelse av å synke enda lenger ned, får jeg vite.

Viljen til å kjenne akkurat det hypnotisøren sier, blir sterkere. Når han sier sov, er det ikke bokstavelig ment.

Men jeg føler en slags søvndyssende ro.

ENDRING: Nå blir jeg mer og mer mottakelig for instrukser. Og når han ber meg sette meg i stolen igjen, er konsentrasjonen hundre prosent rettet mot hans ord.

Jeg smører meg inn i usynlig solkrem for å kjøle meg ned. Jeg ligger nemlig plutselig og koker på en strand i Mexico.

Så melker jeg like plutselig en ku. For harde livet. Ikke så rart siden 20 millioner kroner blir mine om jeg bare vinner konkurransen. Jeg melker helt til jeg får beskjed om at det ikke er en ku. Det er en okse!

Jeg bråstanser og kjenner ubehag. Heldigvis.

Under hele sekvensen er jeg fullstendig klar over hva jeg gjør. Jeg kan slutte akkurat når jeg vil, men det blir mer og mer fristende å følge instruksene. Suggesjonseffekten blir stadig sterkere.

SMERTEFRI: På et tidspunkt sier Andersen til meg at jeg ikke vil kjenne noe som helst ubehag når han klyper meg i armen. Ganske riktig. Jeg kjenner at han rører meg, men det er helt greit. Han klyper så huden blir rød. Fortsatt ingen tegn til ubehag.

Når det hele er over spør hypnotisøren hvor lenge jeg tror hypnoseseansen min varte.

– 10 minutter, svarer jeg.

– 30, svarer Andersen.

– Det er veldig vanlig å føle at tiden går saktere. Jeg vil si at du er helt gjennomsnittlig mottakelig for hypnose, sier Andersen.

Opplevelsen var slett ikke av det ordinære slaget. Jeg kan trygt slå fast at hypnose er spesielt – og passer best for spesielt interesserte. Men borte blir du altså ikke.

– Derfor er det også umulig å få deg til å gjøre noe som går mot dine moralske prinsipper, konstaterer Andersen.