– Det er flaks at jeg lever. Leif slår ut med armene og smiler med hele seg. Sterk, senete, kunnskapsrik, til stede.

• Nyheter

– Hadde min mor levd, hadde hun sagt: «Du har hatt en skytsengel med deg hele tiden».

– Man kan jo nesten begynne å tro på det...

KJUAGUTT: Leif Koehler vokste opp som kjuagutt i Bergen, norsk så god som noen. Men faren var tyskfødt møbelsnekker som kom til Bergen i 1912. Hans mor, som var bergenser, mistet derfor sitt statsborgerskap i 1914. Siden det kostet et halvt års husleie å ta norsk statsborgerskap, utsatte han det. Da krigen kom til Norge i 1940 ble familien Koehler behandlet som tysk!

– Det var ikke meningen det skulle bli noen bok. Jeg skrev for mine barn, forteller Leif.

Men statsarkivar Yngve Nedrebø sa at dette måtte publiseres.

Det er ikke skrevet bøker om dette tidligere. Boken skal derfor sendes både den tyske og russiske ambassade.

HUSKER ALT: Leif ble utkommandert som tysk soldat og sendt til Østfronten i 1942, 18 år gammel.

Han kjempet mot russerne i Polen, Litauen og Ungarn. Blant tyskerne var han «der Norweger». Leif forteller. Levende. Om hva som skjedde med ham, krigens utvikling både politisk og geografisk. Akkurat slik han gjør i boken, i skildrende med levende detaljer. Så man nesten kjenner stanken av krig. Som for eksempel denne, en av massevis av historier: Soldatgruppen hans var i nærkamp i en smal dal. De var hundre mann om morgenen. Om kvelden var de femti.

– Jeg løp. Skrekkslagen. Jeg løp som en gal. De skjøt jo etter oss, kan du skjønne, hehe. Jeg var den siste i dalen, jeg hadde jo sambandet.

– Jeg sa til meg selv: «Du ble bare 20 år». Det var bursdagen min også...

«FLAKS»: Etterpå sa karene i gruppen hans: «De brukte deg som blink».

– Flaks, sier Leif.

Det ordet bruker han ofte når han forteller om disse årene. «Flaks» når en kvinne i leiren «tilfeldig» sørget for at han fikk en matbit. «Flaks», når han plutselig ble forflyttet et sted og derved overlevde. Han hadde en rekke ganger «flaks».

ISOLASJON VERST: Leif overlevde bomberegn og krigens gru, men opplevde et enda verre helvete da han etter krigen ble krigsfange i Stalins Sovjetunionen. Gjennom hele boken, beskriver Leif utrolig levende og detaljrikt over det helvete, de helvetene, han har opplevd. Om det halve året bak piggtråd i en leir nær Svartehavet.

– Det verste? Leif drar på det. Det er så mye.

– Da krigen var ferdig i Russland, jeg ble fange og totalt isolert fra omverdenen. Jeg var fortapt i det store intet i håpløshetens land.

– I krigen var det jo kommunikasjon. Nå var det intet. Jeg følte meg fortapt. Jo. Isolasjonen var det verste.

Det var maktpåliggende for ham å hele tiden understreke at han ikke var tysk, men norsk, «der Norweger». Han var jo slett ikke tysk!

HJEMME! Til slutt kommer han til Bergen.

– Mitt opprinnelige hjem var beslaglagt og vekk. Jeg dro til min søster. Det var tungt å komme i gang.

– Så måtte jeg til forhør. Det var jeg slett ikke forberedt på. Først ville de sende meg «hjem» til Tyskland.

– Haha. Det er jo artig, humrer han ironisk. Leif ble arrestert. Sendt til «Møllergata 19» og til Espeland fangeleir.

Først 25. april 1946 var Leif Koehler igjen en fri mann, etter tre og et halvt års krigshelvete. I 1949 fikk han papirene på at han er norsk statsborger.

Men alt var ikke over.

I boken forteller han om venner og «venner». De som forsto og de som hatet vilt. Og tegnet solkorset på ryggen hans på jobben.

PERFEKT: BA har spurt flere som kjenner ham. Deres attest er: «Han er særdeles romslig og tolerant og hans rettferdighetssans og kjærlighet til alt og alle er stor.»

– Jeg måtte skrive denne historien for å få det ut av kroppen min. Og hodet mitt. Det var det, sier han med et strålende punktum, slår lykkelig og energisk ut med armene.

– Flaks. Livet mitt er perfekt.