Lukk øynene. Pust inn mer av deg selv, din energi, din essens. Fyll deg selv med hele deg. Ta en hånd på hjertet. Kjenn hjertet banke i armene, skuldrene, halsen, magen, lårene og føttene.

Pust dypt inn. Ikke vær redd for å bruke lyd.

Fyll deg med disessens. Fyll deg med hele deg.

Prinsesse Märtha Louise sitter på en stol. Øynene hennes er lukket. Hun holder begge hendene på hjertet. Stemmen hennes er myk og behagelig.

I salen foran henne sitter et hundretalls mennesker. Vi er på englekurs. Før vi går videre, vil jeg fortelle litt om meg selv. Jeg har ingen forhold til engler, jeg har aldri lest alternativ litteratur eller deltatt på alternative kurs. Jeg har heller ingen kongelig fetisj.

Jeg meldte på engleskolen fordi jeg er nysgjerrig. Hva foregår egentlig på disse kursene? Vil jeg også klare å se engler?

Billetten kjøpte jeg allerede i oktober i fjor. Planen var å gå på kurset som en helt vanlig deltaker, og stille med et åpent sinn.

I en bortimot fullsatt sal på Hotell Terminus i Bergen sitter vi spent og venter. Jeg sitter langt bak. Flertallet av deltakerne er kvinner. Ikke alle så naturlige og svevende som jeg hadde forestilt meg. De mennene jeg ser, sitter sammen med konene sine. Et par har tatt med seg tenåringsdatteren sin. Hun ser ut til å kjede seg.

Så kommer kurslederne på scenen. Märtha Louise og Elisabeth Samnøy. Det er første gang de holder et slikt kurs i Bergen.

De presenterer seg, og forteller at de selv møttes på et englekurs.

– Jeg har selv hatt mange stengsler. Jeg kjente det spesielt godt da jeg begynte å grave i meg selv, forteller prinsessen.

Så er det klart for vår første meditasjon.

– Lukk øynene. Finn ut hvor vi er i kroppen. Er du under, over, på siden, foran, utenfor, inni? Fyller du hele kroppen, eller bare halve? spør hun.

– Takk kroppen din for informasjonen. Takk deg selv. Når du er klar, kan du åpne øynene.

Det er helt stille i salen. Märtha bryter stillheten:

– Toner er en viktig måte å få ut spenninger i kroppen på. Lukk øynene igjen. Kjenn etter hvor du er i kroppen akkurat nå. Pust ut alt du tenkte på før du kom hit i dag. Alt stresset, alle tankene, menneskene du snakket med før du kom hit. Pust inn mer av deg selv, din energi, din essens. Kom med en tone på der du er nå.

– Aaaaaaaaaaaaaaaaa.

Märtha begynner, og salen følger etter. Jeg også. Litt lavt. Alle kommer med samme tone.

– Kom med en tone på de stengslene du møter der du er nå.

– Aaaaaaaaaaaaaaaaa.

Martha kommer med en høy, lys tone denne gangen. Salen følger etter.

– Så kom i kontakt med hjertet ditt. Kjenn hjertet ditt i hele kroppen. Spør hjertet ditt om det er noe det vil si deg akkurat nå.

Det er helt stille i salen. Hjertet mitt sier meg ingenting. Jeg lurer på om jeg er en dårlig person. Rundt meg hører jeg folk snufser.

– Takk hjertet ditt for informasjonen det har gitt deg, og åpne øynene når du er klar.

Det er fortsatt stille i salen. Märtha ser utover, og spør om det er noen som vil dele opplevelsene. En mikrofon sendes rundt. Flere vil dele.

– Jeg følte det brant i hele meg, forteller en middelaldrene kvinne.

– Jeg kjente en utrolig varme, og tårene trillet, sier en kvinne på andre rad.

– Jeg så et lys. Jeg kjente flyt og voldsomme hjertedunk.

Märtha og Elisabeth møter alle som åpner seg med smilende nikk.

– Kjempebra. Det betyr at dere er i ferd med å åpne opp. Kjempebra.

Etter en liten pause er det klar for ny meditasjon. Nå skal vi inn i kilden i hjertet. Der skal vi finne vårt rom, og innrede det slik vi vil ha det.

Alle sitter med øynene lukket og holder en hånd på hjertet. Jeg også.

– Hvis det er andre personer i dette rommet enn deg, la dem gå. Lås døren om nødvendig, sier Märtha.

Noen gråter. En kvinne forteller at hun opplevde kilden i hjertet som en gnistrende flamme. En annen så en foss i hjertet.

– På denne måten gir vi tilbake kraften til mennesker, og sitter igjen med egen energi, forklarer Elisabeth.

Lørdag morgen er det klart for selve englekurset. En utvidelse av det vi lærte dagen før. Jeg kjenner jeg gruer meg mer til denne dagen. Nå vil vi være langt færre, kanskje noen vil finne ut at jeg er journalist. Min plan er å være så usynlig som mulig.

Vi har skiftet lokaler, og holder til i kjelleren på hotellet. Stolene i rommet er satt opp i en stor sirkel. I midten er det tent stearinlys. Rundt på gulvet ligger små ametyststeiner og glassengler. Jeg hilser på Märtha og Elisabeth, de smiler og ønsker meg velkommen igjen.

Jeg setter meg på en stol lengst unna dem. Vi er bare 40 stykker nå. 39 kvinner og en mann.

Dagen begynner med meditasjon. Vi går inn i hjertet, inn til kilden, lar personer som ikke skal være der gå. Så skal vi begynne å jobbe med auraen.

– Alle har en aura. Den kan være fysisk, som en vegg. Den kan være en farge. Den dekker hele deg, foran deg, over deg, under deg og bak deg. Den er formet som et egg, forklarer Märtha.

– Lukk øynene og sett auraen foran deg. Normal avstand er cirka en armlengde fra kroppen. Så forsøk å trekk auraen ut i rommet, cirka to–tre meter.

Jeg prøver og prøver. Ser meg selv i et egg, og trekker skallet laaaangt ut. Rundt meg hører jeg tung pusting. Så kommer reaksjonene. En dame gråter, og sier hun opplever det veldig voldsomt og intenst. Som om energien dirrer i rommet. Jeg får ingen reaksjon, bortsett bra bildet av meg selv i et kjempeegg.

– Jeg ble skikkelig kvalm, nesten litt uvel, sier en kvinne i 50–årene. En annen kvinne blir tungpustet.

En ung kvinne forteller at hun hadde auraen langt ut, og at den fløy over til andre enden av rommet.

– Jeg har lenge hatt vondt i ryggen, og forsøkte å bli healet av en i andre enden av rommet. Det var deg, sier hun og peker på en lyshåret jente.

Rungende latter. Märtha ler høyest.

– Ja, og jeg kjente faktisk at noen pirket borti auraen min, svarer kvinnen.

Enda høyere latter. Jeg smiler litt jeg også. Bare fordi det er rart, og jeg ikke forstår.

Neste øvelse: Gå sammen to og to. Jeg begynner å svette. Dette kan aldri gå bra. Jeg havner med en jevngammel kvinne som har stilt en rekke velformulerte spørsmål.

– Nå skal vi øve på å finne auraen til hverandre. Kjenn dere frem med hendene, og stopp når dere kjenner den andres aura, forklarer Märtha.

Jeg går forsiktig frem, føler meg frem med hendene. Jeg kjenner ingenting. Jeg begynner å nærme meg henne, og må snart bare gjette. Jeg kan ikke komme helt oppi henne heller.

– Her kjenner jeg noe. Er det her? spør jeg.

Hun nikker.

– Helt utrolig at du klarte det. Jeg kjenner det prikker skikkelig i hendene. Det dirrer i luften mellom oss, forklarer hun oppglødd.

Vi gjøre dette flere ganger. Jeg gjetter riktig hver gang. Så bytter vi roller. Hun skal kjenne på min aura. Jeg prøver å tenke på meg selv i et egg, men tankene flyr helt andre steder. Til bursdagsselskapet i kveld, til hva jeg skal spise til lunsj. Hele tiden lurer jeg på når vi egentlig skal få se englene.

Partneren min sliter med å finne auraen min. Ikke rart, den er jo ikke der, tenker jeg. Så kjenner hun den, tykk som en vegg, og lettere nede ved beina.

Etter lunsj lærer vi om jording – kroppens kontakt med jordens hjerte. Vi lukker øynene. Puster tungt. Tar en hånd på hjertet. Kjenner hjerteslagene i hele kroppen.

– Følg et hjerteslag gjennom kroppen. Ned gjennom magen. Gjennom gulvet. Ned i jorden og ned til jordens hjerte. Kjenn at du oppnår kommunikasjon med jordens hjerte, forklarer Märtha.

Jeg kjenner at jeg sliter. Etter over halve dagen med lukkede øyne merker jeg at jeg er trøtt. En kvinne ved siden av meg gråter. Hun har nettopp sendt en hendelse ned til jorden og gitt slipp.

Midt på gulvet står to pakker med kleenex. Flere må frem og tørke tårene. De som får så voldsomme reaksjoner, får tilbud om å forlate rommet.

Søndag er siste kursdag. Vi har fortsatt ikke møtt englene. Jeg begynner å bli sliten av å holde identiteten skjult, og lei av å holde øynene igjen.

Dagen starter som i går. Etter mange meditasjoner, kontakt med eget og jordens hjerte er det endelig klart for englene.

– Alle har en skytsengel. Det kan være en skygge, et lys, en farge, en lukt, hva enn, sier Märtha.

Jeg retter meg opp i ryggen. Dette har jeg virkelig lyst til å prøve å få til.

– Så lukk øynene. Pust ut. Pust inn mer av deg selv, din essens. Få kontakt med hjertet ditt. Med jordens hjerte og med universets hjerte.

Lang pause. Flere minutters stillhet.

– Se for deg en søyle og at energien fra hjertet ditt strømmer til både jorden og universet i et evig kretsløp. Spør hjertet ditt om det er noe det vil si deg akkurat nå.

Pause.

– Møt skytsengelen foran deg.

Det blir stille. Lyden av tunge pust. Et blått pulserende lys dukker opp foran øynene mine. Så forsvinner det, og kommer tilbake igjen. Det føles veldig nært, nesten så jeg presses litt bakover. Så forsvinner det helt. Kom igjen da, en gang til, tenker jeg. Der kommer det igjen, det samme blå lyset.

Etter et ti minutter, er det over. Flere må tørke tårene. Gråter. En kvinne klarer ikke stanse gråten.

– Dette var livreddende.

– Fantastisk, jeg ville ikke at det skulle ta slutt.

– Jeg var i krig med engelen min. Det var helt kaos, skikkelig slitsomt, sier en av kursets eldste.

– Det var som en hvitt lys som lyste opp foran meg. Helt himmelsk.

Märtha og Elisabeth forklarer at engler kan brukes i mange sammenhenger. En kan blant annet stille dem spørsmål.

– En skytsengel er der når vi trenger den, og kan hentes frem på veldig kort tid.

– Hvordan vet vi forskjellen på en hjelper og en skytsengel, spør en eldre kvinne. Hun har opplevd å bli tatt av snøras, og kom levende fra det.

– Det vet du bare, svarer Märtha.

Englenes påkalles flere ganger, spørsmål stilles og englene svarer. Jeg har falt ut. Det er umulig å stille det blå lyset et spørsmål.

Før kurset avsluttes skal alle deltakerne si to ord som oppsummerer kurset. Jeg tenker lenge, og ender opp med:

Overraskende og lærerikt.

KORT SVAR FRA MÄRTHA: BAs journalist Linda Nilsen har spurt arrangørene om de vil svare på disse spørsmålene rundt kurset:

Hva synes dere om at en av deltakerne går ut og forteller om kurset?

Hvordan plasserer dere engleskolen i forhold til religion? Strider det med kristendommen, eller er vår skytsengel den samme som Bibelens engler?

Slik lyder svaret fra kurslederne:

Hei, herunder kommentar fra prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Samnøy.

Ethvert menneske står fritt til å ytre sine egne opplevelser av enhver sammenheng. Samtidig har ethvert menneske krav på selv å velge når de vil være i det offentlige rom. Vi håper derfor at journalisten kun holder seg til sine opplevelser.

Utover dette har vi ikke noen kommentarer da vi tidligere har svart på de fleste spørsmål.