– Vi har rett til noe bedre, sier konen Marit Lyssand (65).

Hun sitter ved sin manns seng og ser rett på oss.

Stemmen dirrer. Hun er utslitt, men vil ikke gi opp kampen for et verdig liv for sin mann – og dermed seg selv.

PRISGITT OMSORG

Det barnløse paret har bare seg selv, en katt og den koselige, men slitte, leiligheten på Nesttun. Midt i stuen står sengen til Konrad. Oppi ligger han – helt prisgitt hjelp og omsorg.

Det får han i første rekke fra konen Marit, som sitter ved ham hele tiden.

Mellom klokken 1000 og 1030 på morgenen skal hjemmesykepleien komme og stelle Konrad.

DET VERSTE

Én ting er at de noen ganger ikke kommer innenfor oppgitt tid.

– Men det verste er at det kommer nye folk hver eneste gang. De kjenner ikke Konrad og vet ikke hva som plager ham, sier hun og tar av seg brillene.

Hun gnir en tåre ut av øynene og tar tak i mannens hånd.

Så forteller hun at Konrad ved en anledning hadde samme laken i tre måneder. Og at han lå fem måneder uten at noen vasket håret hans.

Ektemannen vrir på seg – tilsynelatende uvel over å fortelle om dette. For det er ikke halsen, en arm eller gikten han skal pleies for. Nei, pleierne må inn på kroppens mest intime soner.

– Jeg tror snart halve Bergen har vært nede i underlivet mitt, sier han tørt.

Han ser maktesløs på oss.

– Det har noe med verdighet å gjøre. Vi har jobbet hele livet. Vi fortjener ikke å ha det sånn, sier han.

LES MER I MANDAGENS BA.