«For livets glade gutter går solen aldri ned...» heter det i sangen. Hos frimurerne går solen både opp og ned hver gang de møtes.

Frimurernes øverste leder i vestnorge, Provincialmester Jon Randulf Vestrheim, tok BA med på omvisning i frimurernes høyborg i Jonas Reins gate.

– Bruken av lyd, lys, bilder og symboler er en del av opplevelsen ved det å gå i Frimurerlosjen. Et møte i losjen skal nemlig være en opplevelse.

• Bildeserie: Frimurerlogen i Bergen - bildene du aldri har sett før

Vi står midt i losjesalen for frimurerbrødrene i de tre første gradene. De har to andre saler for dem med høyere grader, men de vil ikke Vestrheim vise frem.

• Disse er frimurere i Bergen - se listen her
• Disse er frimuere i Hordaland - se listen her

– Litt av vitsen med gradsystemet er den nye opplevelsen som venter en frimurer hver gang han stiger en grad. Derfor kan jeg ikke fortelle hva som skjer i de høyere gradene, eller vise dere hvor dette foregår.

KOPI AV HIMMELEN

Gulvet i losjesalen er belagt med et tykt, rutete teppe i svart og hvitt.

– Natt og dag, lys og mørke, livet og døden. Alt her inne har sin symbolske mening. Dere skal få se lyseffektene våre, sier Vestrheim.

Det blir helt mørkt i den store salen. Langsomt brer et rød-gult lys seg i ene enden av salen. Det er solen som stiger opp. Så blir det lys langs veggene før det igjen går over til et gul-rødt lys som langsomt går ned i andre enden av salen.

Med det samme «solen» har gått ned, begynner det å komme små lys i det buete taket. I løpet av noen sekunder åpenbarer en vakker stjernehimmel seg.

– Det er en kopi av stjernehimmelen som var over Bergen 29. juli 1875, den dagen losjen i Bergen ble innviet etter tillatelse fra kong Oscar den andre.

– Det er derfor losjen vår heter «Oscar til de syv bjerge», forklarer provincialmesteren.

EGEN BAR

Betongklossen som huser frimurerne i Bergen har en gulvflate på hele 4000 kvadratmeter fordelt på tre etasjer og kjeller. I tillegg til de tre losjesalene har de et stort kjøkken med fast ansatt kjøkkensjef, to spisesaler med plass til opp mot 300 personer til bords, bar og et lite museum.

Nesten daglig er der møter. De ulike gruppene av grader har ulike møtedager, men en frimurer i de høyeste gradene kan stille på alle møter.

MESTEREN: Ingeniør Jon Randulf Vestrheim (60) er provincialmester og frimurernes øverste leder i vestnorge. Han mener det hersker mange fordommer og vrangforestillinger rundt frimureriet. – Noen er veldig aktive og går på flere møter i uken. Andre er her kanskje bare en gang i året. Det er opp til hver enkelt. Her er ingen møteplikt.

– Brødrene stiger i gradene etter hvor lenge de har vært frimurer. Jeg har aldri opplevd at noen har strøket til en gradering. Frimurerlogen er en orden, ikke en forening. En melder seg ikke ut eller inn. Det tar ca 20 år fra en kommer inn før en har kommet til tiende grad.

Når frimurerne har møter innen de ulike gradene, samles de først i losjesalen hvor gamle brødre forfremmes eller nye blir opptatt. Etterpå samles de til middag og kaffe.

– Vi har også en liten bar. Folk sitter og prater og koser seg i sosialt samvær.

SYNGER PÅ GAMLEHJEM

Frimurerne driver også humanitært arbeid, men det vil de helst ikke snakke høyt om.

– Vi gjør mye veldedig arbeid, men vi har ikke noe ønske om å eksponeres som noen hjelpeorganisasjon. Det er vi nemlig ikke, presiserer Jon Randulf Vestrheim.

Frimurerne har eget orkester og sangforening. De reiser rundt og synger på gamle- og sykehjem. Oppunder jul har orkesteret et arrangement i Johanneskirken. Pengene går til Frelsesarmeen.

Den spesielle utvelgelsen av medlemmer, man må anbefales av minst to frimurere og godkjennes av to andre, har gitt grobunn for beskyldninger om kameraderi, eksklusivitet og sterke bånd mellom frimurerne. Men frimurerne har alltid avvist slike beskyldninger.

– I Norge er det faktisk vanskeligere å sjekke hvem som er med i et idrettslag eller et buekorps, enn det er å finne ut hvem som er frimurer.

– Det er også nedfelt i våre lover at ingen må forsøke å skaffe seg fordeler eller begunstige en annen frimurer under henvisning til broderskapet.

RING OG JAKKEMERKE

– Advokater, politifolk, offiserer, leger, prester og tannleger er sterkt representert blant frimurerne. Har du noen synspunkt på hvorfor?

– Jeg har ikke noen statistikk som viser noen yrkesmessig fordeling over medlemmene. Jeg tror ikke de yrkesgrupper du nevner på noen måte kan sies å være overreprensentert. Prester er i en særstilling, noe du kan se av matrikkelen hvor clerici (ordinerte prester) er oppført spesielt.

– Ettersom vi er en organisasjon som driver vår virksomhet på kristent grunnlag, er dette kanskje ikke så underlig. Jeg skulle gjerne sett at det var flere medlemmer både blant prester og de øvrige yrker du nevner.

– Noen frimurere bærer en karakteristisk ring, andre et jakkemerke. Er dette noe dere er forpliktet til innenfor eller utenfor logen?

– Den karakteristiske ringen bæres av brødre som innehar minst åttende grad. Denne ringen skal bæres av alle frimurere som har fått tildelt den, både utenfor og innenfor logen. Den er også det eneste form for «offisielt autorisert merke».

– Det eksisterer en hel del jakkemerker, andre typer ringer, mansjettknapper og annet med frimureriske symboler, men disse har ikke noen lov- eller forskriftsmessig tilhørighet til Ordenen. Vi hemmeligholder jo slett ikke hvem som er medlemmer, så noen form for fordekte merker for å vise tilhørighet er det ikke behov for.

KRANIUM OG KISTE

– Er det riktig at dere benytter hodeskaller og likkister under seremonier?

– Vi benytter ikke likkister slik du kjenner de fra kapellet eller begravelser. Symboler på forhold knyttet til livets utgang, herunder kranium og kiste, inngår likevel i Ordenens symbolbruk.

– Det er sikkert en korrekt oppfatning at det spinnes mange underlige myter omkring dette. Hensikten er selvfølgelig en bevisstgjøring av noe som allerede er forutbestemt.

– I den utstrekning en slik symbolbruk vekker tankevekkende følelser, noe som vel må ligge til grunn for mytene, kan det jo synes som symbolbruken er vellykket, mener provincialmesteren.