Nå er han tilbake med et nytt uforlignelig univers, fullt av uhyggelig mørke – men også med strimer av håp om forvandling og frihet.

– Det er sagt mye forskjellig om bøkene mine. At de er mørke. Makabre. Grufulle. Men jeg synes jo håpet og lengselen, og et mulig lys i det fjerne, er det som bærer romanene, sier forfatteren selv til NTB.

– Noen vil kanskje si at min nye roman, «Bovara», slutter grusomt. Men jeg ser det som en ny start for karakteren Frrok, legger han til.

Med debuten «Eit vintereventyr» i 2008 ble Leikvoll spådd en lysende karriere. Med «Fiolinane» haglet superlativene igjen uhemmet fra landets anmeldere. Han hadde skrevet ondt. Lysende. Originalt. Forhåpningene til hans tredje bok er store. NRK sender i høst et helt eget bokprogram med Leikvoll, og på Samlagets høstlistepresentasjon, vies det særlig tid til å presentere «Bovara».

– Du er blitt kalt en norsk Cormac McCarthy. Er det ikke skummelt å ha så mye å leve opp til, Leikvoll?

– Jeg trives med presset. Det driver meg. Det forplikter og gjør at jeg jobber målrettet og stiller krav til det jeg skriver.

– En rik fantasi

I hans tredje roman, tas vi med til en underlig, fjerntliggende verden, nærmere bestemt et kloster. Her møter vi Frrok. Som lavest i hierarkiet, som lekbror, utfører han plikter som å bære rundt på mat og dobøtter. Han begraver også lik og er gartner i klosteret ved landsbyen Bovara.

Det Frrok lengter etter, er Floris kjærlighet. Flori som sitter i tårnet og skriver bok. Men Frrok har også en annen lengsel. En hemmelighet som driver ham til mye unevnelig.

– Først og fremst har jeg en rik fantasi, sier Leikvoll om hvordan han klarer å skape sine univers.

Han synes i motsetning til mange at han skriver dypt menneskelig.

– Til tross for mørket, er jo drømmen om lyset det kanskje viktigste i de tre bøkene jeg har skrevet til nå. Jeg liker å følge mennesker i ekstreme situasjoner. Mennesker i brytningsfaser.

– Hvordan vil du med egne ord beskrive karakteren Frrok?

– Han er en mann i psykisk ubalanse, selv om det kan se ut til at livet hans er greit og at han har sine rutiner. Men han har vært mye alene, og samtidig får han plutselig mye makt. Da begynner ting å eskalere.

Leikvoll mener han har skrevet et forsvarsverk for fellesskapet.

– Visst kan det være godt å være alene. Men vi trenger andre mennesker. Det er det ingen tvil om.

Skifter kurs

Forfatteren selv har fått fordype seg i skrivingen og i ensomhet ettersom «Bovara» ble skrevet i et kloster i privat eie. Leikvoll leide seg et rom og omgivelsene her ble hans vei inn i historien om stedet Bovara.

– Klosteret og den vakre hagen utgjorde kulisser for boka mi. Måten lyset faller på, måten hagen er bygget opp på, det er blitt veldig autentisk.

– Trenger du full isolasjon når du går inn i dine litterære univers?

– Nei, kona er alltid i nærheten. Og jeg går til butikken og handler mat. Jeg møter hverdagen og alt det der, men jeg kan ha lange skrivestrekk.

Leikvoll tror at de som likte «Eit vintereventyr» og «Fiolinane» vil kjenne ham igjen som forfatter når de lesere «Bovara».

– Men nå føler jeg meg litt ferdig med de tre første bøkene, som for meg utgjør en trilogi. Jeg er allerede i full gang med utklekkingen av min fjerde bok, og det blir noe ganske annet neste gang, fremholder Jan Roar Leikvoll til NTB. (ANB-NTB)