At han er tiltalt for drap har han brukt lang tid på å skjønne.

– Det tok lang tid før jeg forsto at jeg skulle være her i fengselet en stund. Det tok minst like lang tid før jeg skjønte at hun er borte. Vi skulle ha vært sammen nå, sier han lavt og ser ut vinduet i besøksrommet ved Bergen fengsel.

GRUER SEG TIL RETTSSAKEN

Vinteren er kommer til Bergen igjen. Det er over ti måneder siden hele livet ble snudd på hodet. Siden drapet natt til 20. januar har han vært i politiets varetekt, tiltalt for drap på samboeren. Han gruer seg til rettssaken som startet i morgen.

– Det er en alvorlig tiltale. Men hva som skjedde den natten er helt svart for meg. Jeg har brukt tre måneder sammen med en psykolog for å prøve å huske tilbake. At jeg ikke forstår hvorfor dette skjedde, er en ekstra belastning, sier han og ser tungt ned i gulvet.

Ifølge tiltalen slo han sin 35 år gamle samboer i hodet flere ganger. Deretter stakk han henne i brystet med en kniv.

– Hele saken er en tragedie. Jeg tenker på å ta livet mitt hver eneste dag her inne, sier 45-åringen.

Han har tatt imot BA på besøkscellen for å fortelle om sin bakgrunn. Kanskje kan livshistorien hans forklare litt. Han, mest av alle, hadde håpet at dette skulle ende helt annerledes.

15 ÅR OG ALKOHOLIKER

En alkoholisert og voldelig far som lot det meste gå ut over ham, gjorde barndommen til et helvete. De to beste årene sine hadde han i 8. og 9. klasse på

Ulvsnesøy, for da var han borte fra faren. I en alder av 15 år regnet han seg selv som alkoholiker.

– Når han ikke kunne knekke psyken min og banke meg, sendte han meg utforbakke med alkohol. Han kjøpte øl til meg når jeg var hjemme fra Ulvsnesøy og drakk med meg i helgene. Etter hvert var alkohol alt som betydde noe for meg, sier han.

Noen så hvordan han hadde det i den tiden. Men ingen grep inn og fikk til endringer for den unge gutten. I perioder har han klart seg uten alkohol. Andre ganger har han ikke klart å stoppe. Men hele livet har han slitt på grunn av barndommen sin. Et ødelagt selvbilde har ført til mange problemer. En uke før drapet ble han akutt sendt til sykehus på grunn av nok et selvmordsforsøk.

– Jeg hadde tatt en overdose tabletter. Det var nok et rop om hjelp. Da jeg våknet opp husker jeg irritasjonen over at jeg ikke en gang fikk avslutte livet mitt i fred. Når jeg ikke kan få være hel som menneske, ville jeg ikke fortsette.

– På sykehusene finner de noen tabletter som kan ta vekk symptomene. Men de driter i problemene som ligger bak. Jeg husker veldig godt at de ikke en gang spurte om jeg hadde selvmordstanker da jeg ble skrevet ut.

TRUET MED OVERDOSE

Da han spaserte fra Haukeland, var han såpass medtatt at han husker gulvet gynge under seg. Det var ikke snakk om noe samtaleterapi. Men han fikk en resept og adressen til en psykolog. Tablettene tok han ikke fordi han fikk sterke symptomer av dem.

– Hadde jeg fått skikkelig hjelp denne gangen hadde kanskje alt vært annerledes i dag. Jeg har ropt om hjelp mange nok ganger gjennom selvmordene mine. Hvorfor har det ikke skjedd noe?

– Legene har sin etikk. De skal redde liv uansett pris. Men problemene tar de ikke fatt i. Jeg har truet meg til tvangsinnleggelse ved å kjøpe heroin, selv om jeg aldri har brukt det. Jeg gikk til legevakten og truet med å ta stoffet hvis de ikke la meg inn. Jeg fikk ett og et halvt døgn, så var det ut igjen. Uken etterpå ble jeg lagt inn psykiatrisk avdeling i syv uker. Da var jeg veldig syk, sier han.

Han legger til:

– For meg har alkohol vært selvmedisinering. Men hele tiden har jeg fått det samme svaret. Jeg er ikke frisk, men heller ikke syk nok til å få hjelp.

Han tror ikke han er den eneste i fengselet som har en slik bakgrunn.

– Brorparten av dem som sitter her i fengselet ville ha vært et annet sted dersom det hadde vært et helsevern som tok seg skikkelig av folk og gikk på problemene i stedet for symptomene. Da hadde de ikke trengt å bygge ut fengselet med 30 plasser her, mener han.

SER INGEN FREMTID

Han og Ann Marie hadde vært sammen i fem måneder da hun ble drept. Han husker datoen de traff hverandre; 19. august. Snart ble de samboere.

Det som skjedde drapsnatten er helt svart for ham.

– Jeg husker at jeg satt hjemme og så at Rocknes gikk ned på TV. Senere dro jeg og samboeren min til Fotballpuben. Det var ikke noe uoppgjort som lå i luften. Det som skjedd etterpå er helt svart for meg. Jeg husker ingen ting.

– Nå ser jeg ingen fremtid for meg selv. Alt er blåst vekk.