Jeg ser også at det jeg gjorde var galt. Det er et uttrykk som heter at etterpåklokskap er den beste klokskap. Det har jeg smertelig fått erfare. Jeg vil derfor nok en gang be om unnskyldning til jenta og hennes familie. Jeg håper – en dag – at dere klarer å tilgi meg. Jeg vil også si at jeg skammer meg dypt på konas vegne, familiens vegne, Os-bygdas vegne og partiets vegne.

Jeg har forsøkt å spole tiden tilbake for å se hva som kunne ha vært taklet annerledes. I forhold til den konkrete hendelsen i Langesund, har jeg kommet frem til at det handler om konsekvenser og ansvar, – eller mangel på sådanne. Den nevnte episoden skulle ikke ha skjedd. Og ansvaret for å forhindre dette ligger utelukkende på meg. Når jeg ikke tok det ansvaret, tror jeg jenta, og ikke minst foreldrene, etterlyste konsekvenser. At det måtte komme en reaksjon. Men den kom ikke, det vil si –reaksjonen kom først da saken ble kjent.

Mange har også reagert på mine utsagn i Tabloid, der jeg m.a. imøtegikk ryktene om at jeg skulle ha begått kriminelle handlinger. Jeg er den første til å innrømme at uttalelsen om at jeg ikke hadde gjort noe som kunne sette Fremskrittspartiets ry i et dårlig lys, var svært uheldig.

Uttalelsen ble imidlertid gitt i en sammenheng der debatten og spørsmålene utelukkende dreide seg om jeg noen gang hadde vært under politietterforskning eller hadde begått straffbare handlinger. Den gang så jeg meg nok blind på de juridiske sidene ved saken, da påstandene om voldtekt og andre kriminelle handlinger, føltes så alvorlige og inderlig urettferdige.
I etterpåklokskapens lys må jeg innrømme at jeg nok ikke i tilstrekkelig grad så alvoret i sakens realiteter, kontakten med den unge jenten, som jeg riktignok da trodde var over 18 år.

Mange har også reagert på uttalelsene i Tabloid og Redaksjon 21 noe senere om at jeg hadde "god samvittighet". Igjen, i etterpåklokskapens lys, et dårlig ordvalg i en presset situasjon, men begrepet "god samvittighet" ble utelukkende brukt i forhold til de alvorlige beskyldningene om seksuelle fysiske overgrep eller voldtekt. Og på det punktet har jeg hatt, og har fortsatt god samvittighet.

Mine politiske ambisjoner har vært allmenn kjent. Politikk har vært livet mitt siden 1991, da jeg ble valgt inn i Os kommunestyre som 22-åring. Jeg har forkludret alt for meg selv, og har bare meg selv å takke.

Jeg har lært fryktelig mye den siste tiden, ikke bare om politisk spill og skjulte agendaer, men mest av alt om ærlighet og respekt for medmennesker. Lærdommen har vært hard, og jeg tar de konsekvensene jeg fortjener.

• Jeg synes det var riktig av meg å trekke meg som nestformann i partiet.
  
• Jeg synes det var riktig av meg å trekke meg som førstekandidat til stortingsvalglisten.
  
• Jeg synes det var riktig av meg å søke permisjon fra alle folkevalgte verv, inkludert ordførervervet i Os kommune, så lenge etterforskningen pågikk.
  
• Og jeg synes det er forståelig å bli satt i den nasjonale gapestokken, spyttet på og spottet, for ikke å ha tatt det nødvendige ansvar.

Spørsmålet er om jeg skal trekke meg som ordfører. Dette har jeg reflektert lenge over. Det er ikke noe enkelt svar. Kanskje er det rett. Kanskje er det feil. Tilbakemeldingene fra omverdenen varierer.

Belastningen for bygden er ett moment, samtidig har jeg ikke gjort noe straffbart, og Kommuneloven er tindrende klar på de retter og plikter folkevalgte representanter har.

Jeg er usikker. Men det jeg er sikker på, er at innbyggerne i Os kommune ved forrige valg sa klart ifra: Ønsket var at Frp skulle styre bygden. Dette må jeg som ordfører ta innover meg. Tilbakemeldingene fra et stort antall av innbyggerne i kommunen har også vært positiv i denne siste og vanskelige tiden. Dette ble senest understreket i en meningsmåling i BT i går, der 57 prosent ville ha meg tilbake som ordfører, 33 prosent ville ikke.

Jeg registrerer at opposisjonspartiene i Os kommunestyre er av en annen oppfatning, em en ordfører skal først og fremst tjene kommunen og innbyggerne, – og ikke sine politiske konkurrenter.

Av hensyn til de som stemte på meg og Frp under kommunevalget – og det at jeg faktisk føler jeg har tatt konsekvenser av den mye omtalte episoden – gjør at jeg ønsker å fortsette som ordfører.

Det blir kanskje ikke enkelt. Men det blir for enkelt å bare gi opp!
Jeg må i tiden fremover ha alle antenner ute, – for å se om jeg er den ordføreren bygda ønsker. Jeg klamrer meg ikke til denne rollen. Jeg må føle meg vel i den, akkurat som innbyggerne må føle seg vel med meg som ordfører.

Jeg tror jeg fortsatt ha mye å tilføre Os kommune. Kommunen er i rivende utvikling, og mange spennende prosjekter er igangsatt hittil i valgperioden. Flere vil følge.
Jeg er derfor svært glad for at Høre og Fremskrittspartiet står fast på det politiske samarbeidet, som tar sikte på å gjøre Os kommune til framtidas kommune.

Nå vil jeg bruke resten av denne uken til ytterligere å tenke gjennom alle sider ved denne saken, lære av den, prøve å legge den bak meg, før jeg stiller på jobb som ordfører mandag.

Terje Søviknes