Faren går med små skritt i Nygårdsparken. Av og til stopper han opp. Han titter på menneskene i parken. Sorterer tankene.

Han har vært her annenhver dag siden påske.

Det eneste han ønsker er å se den 25 år gamle sønnen igjen.

– Han forsvant i mars. Vi visste at han drev med narkotika. Jeg og min kone er her nesten hver dag for å se etter ham.

BA møter faren om ettermiddagen. Han går frem og tilbake på grusveien nedenfor høyden der de narkomane samler seg. Det er overskyet.

Det befinner seg rundt 70 mennesker der oppe. De er delt i små grupper. Det er menn og kvinner, unge og gamle.

• Politikk

Utvekslingen av penger og stoff skjer åpenlyst. Noen setter skuddene sine foran alle de andre.

Andre går litt vekk og bruker store Rhododendron og benkene i parken, mens enkelte går fra parken når de har fått det de trenger.

Faren begynner å kjenne miljøet godt. Plutselig kommer en ung afrikaner som snakker norsk ned til ham. Gleden er stor når de treffes.

– Vi kaller han bare «pappa». Konen hans kaller vi «mamma». Vi prøver å hjelpe ham med å finne sønnen. Vi vet hvem han er. Jeg har selv truffet ham noen ganger.

– Da har jeg sagt han må ringe til forfedrene sine. Jeg blir så lei meg når jeg ser at «mamma» og «pappa» er så triste, sier den unge mannen

VENDEPUNKTET: Det hele begynte da sønnen var 17 år. Han kom inn i feil ungdomsmiljø. Veien til narkotika var kort.

– Jeg savner ham. Etter at han begynte med narkotika forsvant det glade ansiktet hans. Han er en god gutt, sier faren.

Tårene triller nedover kinnet. Han prøver å ta seg sammen. Et par meter bortenfor setter en ung jente en sprøyte heroin i foten.

I jakkelommen har faren et bilde av sønnen. Det er mange som kjenner gutten hans igjen når han viser fotografiet.

– Det er mange gode mennesker her i parken. De har vært utrolig hjelpsomme, sier faren og smiler forsiktig.

– De ringer meg hvis de har sett ham. De prøver til og med å holde ham igjen. Som regel til ingen nytte.

• Nyhet

ØYEBLIKKET: Men for en uke siden fikk endelig faren et lite glimt av sønnen.

– Vi fikk en telefon av noen fra miljøet. De sa at gutten var i parken. Vi var tilfeldigvis på vei, sier han.

Moren kommer først. Faren ser henne omfavne en gutt i det fjerne. Det blir hans første glimt av sønnen på flere måneder, men gleden blir kortvarig. Like etter at moren klemmer ham, forsvinner sønnen igjen.

– Jeg tror han skammer seg og er flau over hva han driver med. Jeg har bare lyst til å si at jeg er glad i ham.

– Vi dømmer ham ikke. Han trenger bare hjelp. Den hjelpen ønsker vi å gi ham. Han trenger en ny begynnelse, sier faren.

Hele tiden ser han opp og mot den store mengden av narkomane på haugen. Hele tiden har han et håp om at han skal få se sønnen igjen. Skuffelsen er alltid like stor.

– Jeg har så lyst å hjelpe ham. Få ham inn i Nav-systemet og på avrusning. Han har en liten datter også. Hun trenger ham.

Innimellom hø res det rop og skrik fra parken. Faren enser det ikke. Han har hørt det så mange ganger før.

HÅPET: Det begynner å regne. Han går under et stort tre og hilser på noen narkomane. Det er mange av dem i dag. Men sønnen har de ikke sett.

– Det er av og til jeg skulle ønske politiet tok ham og satte ham i fengsel. Jeg vet at det kanskje ikke riktig å tenke slik - at din sønn skal i fengsel, men det hadde kanskje vært en begynnelse. En begynnelse på et nytt liv.

Regnet plasker ned. Drå pene blander seg med tå rene på farens kinn. Han har vært her lenge nå. Igjen går han skuffet og tankefull videre.

– Farvel da. Det er fint dere skriver om dette. Men jeg vil helst være anonym av hensyn til sønnen min.

BA-rapporten fra Nygårdsparken vil gå over flere dager. Følg med i BAs papiravis.