Klokken 0715 har det allerede samlet seg narkomane i Nygårdsparken. De skal ha «morgenfikset», altså dagens første dose med heroin, piller eller pulver.

• Politikk

VIRRER RUNDT: En ung gutt med caps, T-skjorte og shorts virrer rundt blant de narkomane. Han går fremoverbøyd og snakker lavt. I motsetning til dem han prater med, er ansiktet hans helt uten arr og skjeggstubber.

Kameraten hans sitter på en benk like ved. Han ser seg rundt hele tiden. Han tar ikke kontakt med noen og fikler med mobilen sin.

– Jeg prøver faen ikke de greiene der, sier han.

Kameraten med capsen har fått kjøpt. De beveger seg med raske skritt mot byen.

– Det er andre gangen vi er her. Det var egentlig verre enn vi trodde, sier den skeptiske av de to.

Gutten med capsen er ikke like snakkesalig. Han vil teste ut det de har kjøpt. De to guttene forsvinner inn mot byen.

PASSER PÅ: – De guttene der var faen ikke gammel. Sikkert bare 15–16 år, sier en eldre rusmisbruker.

Han blir oppgitt når han ser så unge mennesker i Parken.

– Jeg spurte om de hadde legitimasjon. Gutten med capsen hadde festet et ID-kort på jakken sin. Der sto det at han var 25 år. Det tror jeg ikke på. Det må ha vært broren sitt. Hvem går rundt med legitimasjon på jakken hvis man er over 18, sier han.

FARLIG: Mannen i femitiårene mener guttene må passe seg.

– Jeg har aldri sett dem her før, og jeg kunne merke at de var urutinerte. Han med capsen gikk rundt og viftet med bankkort og penger. Fortsetter de sånn, kan de risikere å få bank av noen, sier han

Den erfarne rusmisbrukeren vet selv hvor lett det er å falle inn i miljøet i Nygårdsparken.

BLE HEKTET: – Det er ikke lett komme ut av miljøet når du først har oppsøkt det, sier han.

Dette vet «Ole» (24) alt om. Han sitter på en benk litt unna den store ansamlingen av narkomane.

– Da jeg var 17 år, var jeg i Nygårdsparken for første gang. Jeg skulle «bare» kjøpe hasj. Men før jeg visste ordet av det var jeg en del av miljøet. Veien til heroin var ekstrem kort, sier han.

Etter dette ble livet hardt for «Ole». Han har bodd på gaten i Oslo i to år, begått lovbrudd for å finansiere avhengigheten sin, og blitt ranet og banket opp i Nygårdsparken.

– Miljøet her er ganske hardt. Noen går med våpen som beskyttelse, sier han.

Hvert år bestemmer han seg for å slutte. Hvert år knuses håpet.

– Det er veldig vanskelig å slutte når man har begynt med dette. Jeg går nå på Subutex og piller. Heroin har jeg sluttet med. Men jeg vet aldri når sprekken kommer, sier han.

DOP: Mens han prater tar han opp to piller som er pakket inn i cellofan. Han holder godt rundt dem. Han er tynn. Hendene og joggebuksen er skitne. Stemmen hans er sløv og han mumler. Plutselig lener han seg litt tilbake og legger pillene i munnen som om det skulle vært hvilken som helst pastill.

– Dette er egentlig medisin som epileptikere bruker. Jeg har hørt at hvis man tar for mye, kan man selv utvikle epilepsi. De gir uansett en bra rus. Subutexen stikker jeg inn med nål sier han.

Solen skinner på «Ole». Han gløtter bort på den grønne parken.

– Jeg var egentlig ganske god i fotball før jeg begynte med dette. Hvis jeg klarer å slutte, har jeg lyst til å drive med det igjen, sier han før han legger til:

– Jeg skulle aldri ha gått opp i parken den gangen for syv år siden. Jeg ser mange unge folk her som gjør samme tabben. Jeg er storebror og skulle egentlig vært et forbilde for søsknene mine. Nå vil jeg ikke møte dem. Jeg vil ikke at de skal se meg sånn som jeg er nå, sier han.

OPPGITT: ­– Det er jammen meg mange unge folk i Nygårdsparken for tiden.

Mannen som ville se legitimasjonen til de unge guttene som var innom parken, diskuterer med to damer i 50-årene. Alle tre har vært rusmisbrukere lenge og kjenner miljøet godt.

– De guttene der var ruset da jeg snakket med dem. De hadde tatt amfetamin hele natten. Det er ikke bra når så unge folk roter seg opp i Nygårdsparken, sier mannen.

Damene nikker. Alle tre ble hektet på dop i 16-årsalderen.

– Det er vel en alder der man ikke tenker seg for godt om. Det er veldig lett å bli en del av dette miljøet. Jeg blir lei meg hver gang jeg ser pene, unge mennesker her. Det er så trist at de velger å ødelegge livet sitt før de egentlig har opplevd det, sier mannen i 50-årene.

– Men se hvem som snakker. Jeg holder jo på med dette jeg også.

Denne saken sto på trykk i BAs papirutgave 12. juli 2009.