KRAV OM EGET LAND
Både jøder og arabere var imot planen. Britene la restriksjoner på salg av jord og kontrollerte innvandringen, men andre verdenskrig stoppet full iverksetting av planen.

Nazistenes jødemassakrer fikk USA og de fleste jøder til å kreve en egen jødisk stat. Yishuv drev konstant terror mot de britiske institusjonene i Palestina.

I 1945 var 100 000 jøder klare til å starte et nytt liv i Palestina og verdensopinionen stod bak dem. Britene var usikre, men følte at en løsning måtte ha støtten til både USA og de arabiske statene. En Anglo-amerikansk komite kom med en inn stilling i 1946, som sa at de 100 000 skulle få slippe inn og Palestina skulle settes under FNs kontroll.

Dette var en løsning ingen ville ha.

En ny komite kom med en plan om provinsielt selvstyre, men ble avblåst av den amerikanske presidenten Harry S. Truman, som var for en jødisk stat. Når partene møttes i London for å snakke om den første innstillingen ble det ikke nådd noen løsning, enten for provinsielt selvstyre eller en deling.

BRITENE TREKKER SEG UT
I februar 1947 gav Storbritannia opp og lot FN ta over Palestina-spørsmålet. Baktanken til britene var at FN ikke ville komme frem til en løsning. Sovjetunionen ville effektivt blokkere de fleste forslag. FN ville da vende seg til Storbritannia igjen og det ville gi større tyngde til britenes løsninger. USA ville godta løsningen av mangel på alternativer.

Slik gikk det ikke.

FN foreslo deling og ville at britene skulle administrere, men de avslo. Det kunne skade deres relasjoner med de andre arabiske statene, hevdet Storbritannia. De bestemte seg for å trekke seg ut fullt ut og nektet andre å komme inn.

Jøder og arabere ble tvunget til å slåss om Palestina.

BORGERKRIG
Fra november 1947 til mai 1948 var der en borgerkrig. Araberne hadde overtaket frem til mars. Jødene var overlegne i organisering og antall, men var ikke samlet. I mars kom de på offensiven. Araberne slet nå med indre splid og fikk ikke mer enn en frivillig styrke på 3000 mann i hjelp fra de omkringliggende arabiske landene. Den Arabiske Liga (Irak, Libanon, Syria, Jordan og de palestinske araberne) forsøkte å samordne et forsvar, men klarte ikke å bli enige seg imellom.

Israel ble proklamert som stat 14. mai 1948 og ble umiddelbart angrepet av Egypt, Syria, Libanon, Irak og Jordan. FN forsøkte å få til en fredsavtale, men det er en rekke våpenhviler signert mellom februar og juli 1949 som stopper krigshandlingene.

Grensene mot Libya og Libanon ble gjennoppretet til slik de var før krigen, demilitariserte soner ble opprettet i nærheten av Golanhøydene, Egypt beholdt sine opprinnelige grenser, men fikk kontroll med Gaza.

Israel holdt stand og 700 000 palestinske arabere ble flyktninger i nabolandene.

Dermed var en av vår tids lengste og blodigste konflikter i gang for alvor.