– Farris. Det må bli Farris. Jeg har bare sovet halvannen time i natt og har drukket kaffe siden klokken syv. Så nå er jeg helt sånn, sier han og holder opp to svære, dirrende hender.

Han har vært på Café Opera i bare to minutter, men har allerede rukket å sveipe innom, på relativt høyt gir, både plateutgivelse og barnefødsel – dobbelreleasen – før han trekker pusten, bestiller Farris, og kommer på at han aldri har sovet så lite på en natt i hele sitt liv. Luften går midlertidig ut av Erik Røe i en kjempegjesp.

– Du får bare vekke meg hvis jeg detter ut.

YEE HA!

Livet har forandret seg for Erik Røe. For ti år siden raidet han landet med Yee Ha Wanna Have A Baba. De turnerte over alt, og var i lang tid egentlig bare ute etter å ha det mest mulig gøy. Og det hadde de.

– Sykt gøy. Vi gjorde kule konserter. Bygget lystårn, tok på rare klær og slo publikum i hodet med gummihammer. Platen spilte vi inn på krita, så vi var nødt til å holde masse konserter for å betale for oss. Til slutt ble vi et bedre live-band enn mange er klar over.

– Hvor ville var dere egentlig?

– Vi var helt ville.

Det gikk ofte vilt for seg da den gamle gjengen i Baba Nation var ute på turne. Her fra en konsert på Maxime 16.mai 1999. (Foto: Espen Forsberg). Erik smiler lurt:

– Vi måtte forlate byen til slutt, sant.

– Dere levde ut sex, drugs & rock'n'roll-myten?

– Næææ... Vi spilte jo funk.

– Sex, drugs og funk, da?

Erik får et merkelig uttrykk i ansiktet.

– Det var i hvert fall mye styr en periode. Men vi var ingen jævler heller. Det ble aldri stygt, sier Erik og kommer på en, ja, litt spretten episode.

– Fra da jeg fikk sparken på Amorini, jeg måtte hoppe ut fra annenetasje for å unngå å bli banket opp av en fyr. Men i farten – det var et sinnssykt tigersprang fra rekkverket og ut i luften – tok jeg med meg en lysekrone som viste seg å være litt antikk.

– Hvorfor skulle han fyren banke deg?

– Han må ha vært schizofren, for først oppildnet han meg til å tilte flipperspillet. Så ble han forbanna for at jeg gjorde det.

Erik Røe rister på en halv meter med rastafletter.

– Tenk å ha blitt så voksen at det virker så lenge siden. Ti år &

TUPERT HÅR

Erik Røe lar den synke og ser ut vinduet.

– Der er Vivi. Hun har jeg ikke sett på lenge. Åh, når jeg er her kjenner jeg hvordan røttene ligger spredt ut over alt.

Før Røe flyttet til Stavanger for to år siden, bodde han i Oslo i syv år.

Gjengen fra Baba Nation er spilleklar på Brann Stadion en kald april dag i 1999. Baba spilte i pausen og Brann spilte mot Kongsvinger, en kamp Brann vant 5-4. (Foto: Eirik Hagesæter). – Lengter du hjem?

– Klart det. Det går ikke an for en bergenser å være et annet sted og ikke savne Bergen.

Han passer på å få stilt savnet med jevne mellomrom.

– Min datter bor jo her, så jeg er her ganske ofte, sier Røe, som er oppvokst på Hop.

– Midt i verste sossestrøket. Det er vanskelig å henge med på alt i et så ressurssterkt område, når alt dreier seg om penger. Jeg var litt outsider i skipsreder-helvetet, flirer han.

Allerede på barneskolen øvde han på en sangkarriere bak fortrukne gardiner. Spilte luftgitar og bruke foreldrenes høyfjellssol som lyskaster. Der sto han og solte seg i glansen. Sanganlegget han kjøpte for 1500 kroner i 8. klasse, bruker han fremdeles.

– Jeg husker at jeg spurte om å få spille på skoleavslutningen. Hadde kjøpt røde skaibukser, brun skinnvest og spisse pub-til-pub-sko. Så sminket jeg meg og tuperte håret så det sto rett opp.

– Hva sang du?

– En ballade jeg hadde laget selv. «What an Evening». Herregud, altså. Er det mulig!

AMMETÅKE

Erik ler. Men det var mye vilje der. Allerede. Men han har aldri har drømt om verdensherredømme. Vil heller ha et mindre og fokusert publikum enn en diger folkemengde foran seg, påstår han.

Sitt største publikum hadde han da han sang Jan Eggums «Heksedans» på kulturbyåpningen i 2000. Tusenvis av tilskuere. Torgallmenningen smekkfull.

– Det var bare gøy. Men det gøyeste var at Eggum likte den så godt at han ba meg bli med da han avsluttet jubileumsturneen i Bergen. Jeg kom inn helt til slutt og sang «Heksedans» igjen. Det var veldig stas, det må du få med!

Erik Røe sang Jan Eggums «Heksedans» under kulturbyåpningen i 2000. (Foto: Magne Turøy). Erik gliser og legger til:

– Så dro vi hjem til ham og drakk absint hele natten. Det var også kjekt.

Men nå om dagen går Erik Røe i en helt annen rus.

– Gud, jeg er i ammetåken! Jeg ser for meg ansiktet på den lille fyren hele tiden. Er sykt forelsket, sukker han.

Det er bare en uke siden han ble far til lille Leo.

– Løvenes konge. Han kommer til å bli verdens tøffeste gutt. Selv om han sikkert fortsatt veier under tre kilo.

– Mye på en gang, med barnefødsel og platelansering?

– De utfyller hverandre ganske bra. Når jeg er i nærheten av barnet flytter jeg vekk hele fokuset fra egoet. Da tenker jeg bare på ham.

SKAMKUL PLATE

Men nå når Leo likevel ikke er her, er det deilig å tenke på at han skal gi ut plate.

– Vi synes platen er blitt skamkul.

Vi, det er Erik og makker Arne Hovda, som akkurat kom inn på Opera, og som sier at Erik er en glad, snill og sosial gutt – og kanskje litt naiv i den forstand at han ikke ser spøkelser der alle andre gjør det.

Sammen har de snekret soloplate i Stavanger. Og nå er «Under the same sun» snart på vei ut i butikkene. Det er langt fra den funky pakken Baba Nation leverte i sin tid.

– Målet har vært å lage en så bra plate som mulig. Den er litt rufsete og rotete. På den måten ligger den nært meg som person. Erik Røe opptrådte på Lost Weekend i 2004.(Foto: Magne Turøy).

Det er lenge siden sist Erik var plateaktuell.

– Jeg aner ikke hva jeg går til, hvem dette appellerer til. Det føles som det gjorde helt i begynnelsen. Men da jeg nylig spilte på Lost Weekend husket jeg plutselig hva alt dreide seg om. Det var deilig å miste hverdags-Erik og oppdage at scene-Erik tok over.

Han gleder seg til å jobbe videre og ser veldig lyst på karrieren. Dessuten liker han at fallhøyden er lav. Her er ingen store selskaper med enda større forventninger som puster ham i nakken.

KLOKERE

– Det er deilig å ha blitt litt klokere. På alle måter. Vite hva du vil og ikke bry seg så mye om hva folk sier og synes. «Verden er fri for alle», sa vi da vi var små. Og det mener jeg, sier han og ser ut til å mene det.

– Og mens så mye er forandret, har du beholdt rastaflettene?

– Du sier noe. Jeg har hatt de i åtte år, men det er ikke verre enn at hvis jeg våkner en dag og er lei, så klipper jeg dem av. Jeg er en mann som skifter mening hver dag. Jeg vil heller være vinglete, enn en påståelig jævel.

– Hvor er du om nye ti år?

– Jeg har aldri tenkt så langt frem, har latt meg rive med av situasjoner, og så har livet blitt som det er nå. Jeg liker det. Det er viktig å la seg føre av gårde, sier Erik, som apropos det, er lidenskapelig surfer.

Sånn sett er Stavanger-området ideelt. Lykken ved å være i bølgene utenfor Jæren midtvinters, når trøkket fra Nordsjøen er sterkest. Det kan han snakke lenge om. Det, og den lille løven han ser for sitt indre.

– Du skulle sett da jeg kom ut fra fødestuen og så meg selv i speilet.

«Satan, her har det skjedd noe», tenkte Erik.

– Jeg så ut som jeg var blitt voksen.