Der de to første utgivelsene led under et litt for pregløst og polert uttrykk, virker det som om Christine i langt større grad tør å satse på sin egen stemme og, ikke minst, vise hvem hun er.

UTVIKLING
Vi beveger oss fortsatt i området for smakfull, velprodusert og tidløs voksenpop, men omarbeidelsen av Grand Prix-låten «Alvedansen» kan stå som et godt eksempel på utviklingen siden sist; et mer transparent og åpent lydbilde som likevel rommer en rekke detaljer som skaper spenning og friksjon. Sammen med produsent og låtskriver Kjetil Fluge understreker Laksevåg-jenten skiftet fra engelsk til norsk ved blant annet å bruke feler og munnharpe.

Dessuten utfylles rike arrangementer med kledelig bruk av blant annet trompet og strykere, som bidrar til å løfte frem sjelen i Christines smellvakre stemme på en måte man ikke alltid klarte på de to første utgivelsene.

Det er likevel et par ting som skurrer. Å mikse engelsk og norsk er ofte lite kledelig for helheten. Og mens første halvdelen av platen er en enhetlig pakke med låter der flere av dem vokser for hver gang de høres, butter det litt imot på slutten i form av et langt mer sprikende repertoar.

Men Christine Guldbrandsen har funnet et særpreg som gjør at en fantastisk stemme kommer til sin rett. Og hun fortjener et stort publikum.