Og med prosjekt mener Stig Sandbakk all den tiden han og de tre andre bandmedlemmene, Roy Ole Førland, Jan Tore Ness og Roald Kaldestad, har brukt på førsteplaten «Selling Road maps For The Soul».

– Platen har et akustisk lydbilde, det er litt lavmælt, stille og rolig, forklarer Sandbakk.

A Boy Named Sue var først og fremst et soloprosjekt Sandbakk satt i gang etter at han forlot sine gamle spillekompiser. Kompiser som forøvrig gikk hen og startet bandet rockebandet Ninth. Han hadde da flyttet fra hjembygden på Sunnmøre til Bergen i 2000.

Roy Ole kjente Sandbakk fra sin studietid i Volda, Roald var en kamerat av Roy Ole og sistemann Jan Tore dukket plutselig opp på Garage. Dermed utviklet soloprosjektet seg til bandprosjekt.

– Jeg adopterte dem, ler Sandbakk.

REALISTISK
Siden Sandbakk var liten har musikken vært en stor del av han. Med foreldre og besteforeldre som både spilte instrumenter selv og som oppmuntret han til å både spille og synge. Da han var fem år sponset de samme besteforeldrene han med et knall rødt trekkspill. Men det var fars gitar som lokket mest.

– Jeg har også sunget hele livet. Jeg fikk høre tidlig at jeg hadde ren stemme, forteller Sandbakk.

Det er nettopp stemmen til Sandbakk som har fått den store oppmerksomheten både i konsertanmeldelser og EP-anmeldelser.

– Jeg har ikke øvd noe særlig, bare sunget veldig mye, ler han.

Da Sandbakk flyttet til Bergen for syv år siden hadde han store ambisjoner om å bli kjent. Nå, syv år senere, er ambisjonene der fremdeles, men med en god håndfull realisme.

– Jeg har lært at det viktigste er å være kjekk og grei – og veldig tålmodig. Det tar lang tid å bygge opp et band og så etter hvert bli kjent, sier han.