• Puls

Are Kalvø har spist seg gjennom det norske Kina, og mener vi har mye å takke landets mange kinarestauranter for. Nå slipper han hyllestboka "Våre venner kinesarane".

Blodpølse. Smak på ordet. Fysj. Folk spiste det som om det var godteri før.

Are Kalvøs grimase uttrykker vemmelse på høyt nivå der han står på historisk grunn. Vi befinner oss ved adressen som i sin tid huset Norges første kinarestaurant: Sofies gate 15 i Oslo.

- Jeg har ment boka som en hyllest og en usigelig stor takk til kineserne som har reddet oss ut av "blodpølsemyra", smeller det fra forfatteren.

CRAZYFØLELSE: Under "byvandringen" forteller Kalvø om det ensartede landet han ble født inn i. Da han åpnet gluggene en gang i 1969, hadde vi kanskje noe sånt som to restauranter i hele landet som bød på utenlandsk mat. Alle butikkene stengte klokka fire, og på bygdene satt ungene og gledet seg til å få blodpølse til middag.

- Heldigvis har dette endret seg, sier forfatteren.

Kalvø forteller videre hvordan bondekostmønsteret for første gang ble brutt i hjembygda Stranda på Sunnmøre.

- Gatekjøkkenet var forløperen til kinarestauranten, og da det ankom bygda, ble det nok i stor grad betraktet som den reneste galskap. Et kjøkken. På gata. Noe så unødvendig, alle hadde jo kjøkken hjemme, så hvorfor spise på gata? På papptallerkener, med plastbestikk? Chips og kylling, dynket til det ugjenkjennelige i ketsjup og krydder. Vi ungene elsket det - og sto gjerne i kulda i tre kvarter, mens vi ventet på en overstekt kylling samtidig som en følelse av å være både crazy og småkriminell vokste i oss.

LANGT FRA LEI: Om minnet av gatekjøkkenets liflige duft fortsatt står klart for forfatteren, husker han kanskje enda bedre sitt første møte med kinarestaurantens spesielle atmosfære.

Det var i Ålesund han først satte fot i denne eksotiske verdenen, av vannfontener, palmer, gullskimrende drager og akvariefisk. Det ble starten på et livslangt kjærlighetsforhold til Palace Grill, China House og Peking Garden.

Kalvø hevder han langt fra er blitt lei av kinamat.

- Det går nok an å bli lei av ris, men da jeg hadde spist meg Norge rundt, kunne jeg fortsatt ta meg selv i å bli sugen på biff chop suey - med sursøt saus, pekingsuppe - og ikke minst Kims nummer 15. Uten ananas.

- Det eneste jeg ikke er videre begeistret for, er fritert banan. Men selv fritert blekksprut spiser jeg med stor glede, hevder kinamateksperten.