Heldigvis var publikum med på notene. Og det er en gåte at det ikke var fullt i salen.

BA anmeldte showet de hadde i den nordfranske byen Lieven forrige søndag. Innholdet var nær identisk. Guttene leverer velregisserte show, og de bytter i svært liten grad om på lå­tene. Publikum får skylde på den hollandske fotokunstneren og filmregissør Anton Corbijns filmmontasjer og visuelle språk som fargelegger veggen på scenen under hele konserten.

TØFT: Dette er tøft og timet ned til fingerspissene - sjelden har jeg sett et samspill mellom musikere og filmsnutter som fungerer så bra som her. Det hjelper selvsagt på at kameraer på scene og i sal serverer liveopptak som mikses med innspilt materiale.

Som vanlig startet de med tre lå­ter fra ferske «Sounds of The Universe» - der nok en gang førstesingelen «Wrong» fremstår som en fremtidig liveklassiker. Lå­ten har en koreografi, lydmessig og fotomessig, som imponerer, både i Åsane og i Frankrike.Lydbildet er klart og kraftig, mens Dave Gahan synger rent og gjør alle de sedvanlige bevegelsestriksene som får fansen til å skrike av glede.

Men det er klart - når anslaget til fjerdelå­ten «Walking in My Shows» slår inn, blir det full jubel. Klassikeren fra 1993 og bandets beste plate, «Songs of Faith and Devotion», er en konsertkiller. Og det vet bandet. «It's No Good» og 1986-lå­ten «Question of Time» får muligens stemningen enda mer i taket, selv om ikke allsangen sitter like godt her som i Lieven. Sistnevnte låt viser også at det er litt punk igjen i den britiske synthgruppen.

VÅKENT: Publikum gjesper heller ikke når bandets sjefideolog Martin L Gore tar mikrofonen på neddempede lå­ter som «Insight» og «Home». Han får omtrent like god respons her som på tidligere konserter - og det er tydelig at kvintetten på scenen morer seg, uansett hvor stramme rammene er.

Vestlandshallen blir aldri en koselig arena. Og jeg ser at det hadde blitt en mer intim fø­lelse med tribuner rundt banden.

Men lydbildet ligger ikke tilbake for noe, selv om det til tider ble litt gjenklang fra veggene på sidene og bak. Selv ikke på vingene forringes lyden noe særlig. Det er også godt innsyn til det som skjer på scenen. For mange er jo det uansett det viktigste.

NY INTRO: Den nye introen på «In Your Room», lå­ten som for meg best illustrerer Depeche Mode som et stadionband, forvirrer ikke nok til at vi lar oss vippe av pinnen. Og når den går rett over i en kraftplugg som »I Feel You» får du absolutt fø­lelsen av å være på en rockekonsert - og ikke på et møte med gutter som vrir på knotter og spiller tangenter i det skjulte.

Nok en gang hjelper det veldig på å ha en levende trommemaskin som Christian Eigner med analoge stikker bak slagverket. Mens Martin Gore gjør det han skal på gitaren, uten noensinne å ta rampelyset fra Gahan, som er en gudbenå­det frontfigur og en som fremdeles klarer å styre massene med små bevegelser.

NESTEN METTE: Når så «Enjoy The Silence» fra «Violator» (90) og «Never Let Me Down» fra «Music for the Masses» (87) avslutter hovedsettet, er publikum nesten mettet. Dramaturgien sitter som et skudd.

Og sangstemmene til norske sjeler har blitt skikkelig varmet opp. Selvfølgelig var det klart for fire ekstranumre. Denne gangen fikk Martin Gore briljere med «Dressed in Black» fra «Black Celebration» (86), og ikke «One Caress» som i Frankrike. Mens «Personal Jesus» er en verdig avslutning på en vital konsert.

Spontant er det ikke, mange favoritter savnes naturligvis, og bandet ytrer bare noen standardreplikker fra scenen, men jeg kan ikke forstå at noen gikk skuffet hjem etterpå.

Se video fra konserten i Vestlandshallen her (Dette er en ekstern link fra www.youtube.com ):

Hva synes du om konserten?