Hun ser ut som Pamela Anderson, der hun sitter. Neglene er lange og velstelte, leppene rødmalte, blikket utfordrende, det blonde hå­ret bølger nedover skuldrene.

Hun er feminin, hun provoserer feminister over hele landet, hun kalles reaksjonær, kristenkonservativ, en ekstrem utgave av Siv Jensen, den nye Valgerd Svarstad Haugland.

- Da jeg vokste opp i Kongo, ble jeg truet med kniv mot strupen flere ganger. Jeg opplevde å få løpet på en Kalasjnikov rettet mot pannen, så jeg er hardpannet nok til å ytre meg i den norske offentligheten.

UKORREKT: Når Hanne Nabintu Herland snakker, minner ingenting lenger om Pamela Anderson. Herland banker inn poengene sine, siterer tyske filosofer og polske paver, kritiserer i øst og vest.

Hun er til tider så skamløst politisk ukorrekt at det bare må bli bråk av det. På mandag, 8. mars, ble hun sitert på følgende: «Kvinnedagen bør brukes til å gi mannen en seksuell overraskelse».

- Er du bevisst provokatør?

- Jeg er i opprør mot det norske meningstyranniet. Og jeg er ikke redd uenighet. Uenighet er sunt, sier hun.

Vi sitter i Raadmannstuen, i annen etasje på Kjøttbasaren, et lokale som dyrker det som en gang var. På en måte er dette rommet et bra bilde på Hanne Nabintu Herland. Det fins nemlig nok av dem som mener at meningene og holdningene hennes tilhører en annen tid.

Det er hun som har valgt møtestedet. Hun bruker gjerne dette lokalet til intervjuer og møter. Og dem har det vært mange av de siste ukene.

For halvannen uke siden kom hun med boken «Alarm!» på Luther Forlag, og pågangen fra norske presse har vært enorm.

- Hvorfor slår du egentlig alarm?

Det skjer noe med Hanne Nabintu Herland når hun snakker om sånt som engasjerer henne. Hun gestikulerer, understreker poengene sine ved å vifte med en blå kulepenn, og snakker så intenst og tydelig at det er umulig å ikke få med seg hva hun sier.

- Fordi det nesten ikke lenger er lov til å være stolt over den tradisjonelle norske kulturen. Vi er blitt for egoistiske, for opptatte av selvrealisering og materielle verdier, sier hun.

GENERAL: De første 19 årene av livet til Hanne Nabintu Herland bodde hun i Afrika; først i Kongo, så i Kenya. Det var her hun ble fargelagt, det var her hun la grunnlaget for å bli den hun er i dag.

- Mine foreldre jobbet for UNESCO, men min far, som også er utdannet pilot, drev sitt eget flyselskap i Kongo, forteller Herland, som om det skulle være den naturligste ting i verden.

- Da jeg var elleve år gammel, skulle vi på sommerferie. Til Kenya. Den turen inneholdt de mest utrolige elementer.

- Som hva?

- Flyet var leid av en av den kongolesiske presidentens generaler. Kongo var jo et militærdiktatur. Vi skulle fly ham til en by, før vi fortsatte videre til Kenya, men på veien fikk generalen vondt i magen, sier Herland, og ler:

- Han hadde et lite uhell, og vi måtte mellomlande et annet sted. Det sto jo en militærparade og ventet på ham i byen han skulle til, og generalen måtte vaske seg og bytte klær først.

FLYSTYRT: Det er da det skjer. Flyet er på vei inn for landing, og det skjæ­rer seg. Hanne Nabintu Herland våkner opp midt i jungelen. Flyet har styrtet, og henger delvis i et tre.

- Damen i setet ved siden av meg var blodig og svimeslått. Jeg tok hånden til pannen, og da skjønte jeg det. Det var mitt blod. Det var et stort hull her, sier hun, og peker mot pannen med tre fingrer.

Etter en stund kommer en landrover kjø­rende inn i jungelen, Hanne Nabintu Herland blir slengt i bunnen av lasteplanet, og fraktet av gårde til sykehuset på en humpete afrikansk landevei.

- Sykehuset var av det primitive slaget. De hadde ikke engang bedø­velse.

- Du ble operert uten bedø­velse? Det må ha gjort vondt?

- Ja, selvfølgelig gjorde det vondt, sier Herland.

Hun ble liggende på sykehuset i tre må­neder, ferien ble kansellert, men ingenting var så galt at det ikke var godt for noe.

Ulykken gjorde Hanne Nabintu Herland hardpannet.

- Jeg ble fø­lelsesløs her oppe, sier hun, peker mot pannen og smiler.

- Legen som opererte meg sa at jeg kom til å bli glad som gammel. Jeg får nemlig ikke rynker i pannen.

GRENSESETTING: Hanne Nabintu Herland brukte de tre må­nedene på sykehuset til å skrive sin første bok, en bok som forbipasserte i rimelig stillhet.

Nå er tonen annerledes. Det er vel bare Karl Ove Knausgård som får mer oppmerksomhet for sine skriverier nå om dagen.

Hanne Nabintu Herland sparker mot muslimer, mot 68-erne, mot frigjorte kvinner. Hun sparker mot det hun kaller den norske rasismen og mot norske barn som mangler dannelse. Hun mener at norske menn er stigmatiserte, at altfor mange skiller seg og at det tas altfor mange aborter i landet.

- Jeg blir alltid sitert på at jeg synes at enkelte norske kvinner er fæle og kravstore i parforhold. Men jeg sier også at mange norske menn er fæle. Det blir jeg aldri sitert på.

- Og så mener du at norske kvinner bør bli flinkere til å lage mat?

- Ja. Har jeg ikke lov til å kritisere kvinnen? Jeg mener at kvinnen ikke kan møte sin mann som en mitraljø­se med beskyldninger, for så å si nei til sex etterpå. Jeg synes norske menn fortjener et bedre sex-liv. Men på den annen side, så hjelper det ikke kvinnen å lage god mat, hvis hun blir slått, sier Herland, og mener at en del nyanser forsvinner når hun uttaler seg til pressen.

- Jeg mener heller ikke at folk ikke skal skille seg, men jeg synes folk gir opp for lett. Det ligger mange tragedier i kjølvannet av alle skilsmissene. Vi har fått mindre tid til å dyrke den gode seksualiteten, sier hun, og mener at den bør dyrkes i, og ikke utenfor, parforholdet.

- Norske kvinner må lære seg å sette grenser. Det er det dette handler om. Grensesetting. En kvinne er ikke et vandrende bordell. Norske piker må lære seg å ta trusene på igjen.

PRIS: Men det er en pris å betale. For den frittalende damen snakker ikke om familien sin. Der setter hun grensen.

- Det er vel ikke så spektakulært å bli drapstruet? Det må man nesten regne med, når man vå­ger å si det man mener.

- Du vil ikke snakke om dette?

- Jeg er ikke interessert i den offerrollen. Det fins ikke synd i meg. Jeg er ute i en tøff offentlighet, og jeg er villig til å betale prisen.

- Du bor i Bergen?

- Jeg bor både i Bergen og i Oslo.

- Hva fikk deg til Bergen?

- Jobb og kjærlighet. Jeg trives veldig godt her. Bergen er en vakker by og den eneste byen i Norge med et kontinentalt preg, svarer hun, overraskende tilkneppet til henne å være.

- Hvor har du fått mellomnavnet ditt fra?

Hanne Nabintu Herland smiler.

- Det fikk jeg av en afrikansk stammehøvding. Det er nok mange av mine motstandere som kunne tenke seg å vite hva det betyr.

- Hva betyr det, da?

- «Rikdom for den som eier henne».

- Føler din mann seg rik?

- Han sier at «det skulle nok folk ha likt å vite». Jeg kan si så mye som at det er mye god mat hjemme hos oss.