Albumet oppleves nemlig, kort oppsumert, som en ujevn og litt idéløs bro fra den singelsterke førsteplaten i trilogien, med noen hederlige unntak.

I tillegg til de to radiosinglene, «Tusen dråper regn» og «Drøm videre Violeta», er Geir Zahls «Gresk Komedie» den mest iørefallende, faktisk. Ikke nytenkende på noen som helst måte, men en kul rocker med et refreng som bærer bud om mer. «Gresk Komedie» har et litt ukaizersk driv og drar naturlig nok pendelen tilbake til fanfavoritten «Dr. Mowinckel» fra debutalbumet - også den signert Zahl. «Violeta violeta vol 2» er likevel det mest usammenhengende og ujevne Kaizers-albumet til nå. Faktisk når det ikke opp mot albumet som bandet har ignorert de siste årene, «Maskineri» fra 2008. Det innheholder imidlertid langt flere høydepunkt enn man finner her. «Med en gang eg når bånn» og «Bastard sønn» er bare to eksempler.

«Faen i båten» innehar det sedvanlige energibobleriet, men er så anmasende og tullehumoristisk at Kaizers-fansen kommer til å rive seg i håret. Borte er sårheten både i tekstuniverset og i instrumenteringen. En fleipete låt i ny og ne er lov. Det kan også brukes til å skape en fornuftig luftlomme i løpet av et album, men den rollen klarer ikke «Faen i båten» å fylle. Stefan Sundström, som tidligere har bidratt vokalt på Kaizers-b-sporet «Du og meg Lou», laget en låt med samme navn («Fan i båten») sammen med Apache i 1993. Tittelen har kanskje inspirert Janove Ottesen og co., men svenskens låt er flere hakk bedre.
«Domino» er muligens enda verre - en halvslapp rocker blottet for nærhet og ikke minst et refreng som kan løfte materien litt.

Albumet er likevel ikke bare sorgen - til det er Kaizerne for rutinert. Åpneren «I ett med verden» starter som et fortettet rockemonster, men svinger seg - i løpet av de nesten seks minuttene låten varer - ned til en seig og mørk Madrugada-aktig sak. Som nevnt står også de to radiosinglene som har kommet fra albumet til nå helstøpt i Kaizers-land - og da spesielt «Drøm videre Violeta».

Kaizers Orchestra har gitt mange nordmenn noen av de inderligste og fineste musikkopplevelsene i livet de ti siste årene. Men med «Violeta Violeta vol. 2» tror jeg deler av blodfansen vil bli skuffet. De potensielt nye finner heller ikke en «Hjerteknuser» å vagge lett fra side til side til på dette albumet.

Nei, trask heller en tur i byens neonopplyste gater med øreklokkene på og «170», Jokke-coveren «Action», «Dieter Meyers inst.» eller fjorårets «Philemon Arthur & The Dung» på spillelisten. For å mimre om et band som hadde det og som per dags dato har mistet det. Avslutningen på trilogien bør bli massiv.

Låter: «I ett med verden», «Tusen dråper regn» og «Drøm videre Violeta».