Men tre år mellom ferdigstillelse og kinopremiere, så forventer man det verste. «Wide Blue Yonder» er likevel ikke krisedårlig, men en litt overspent og noen hakk for heseblæsende komedie, der det å forene engelske skuespillere med norske miljøer ikke har gått helt smertefritt. Det handler tydeligvis mer om finansieringspakke enn om at miljøene skal passe historien.

«Wide Blue Yonder» er en folkekomedie av aller bredeste type, en historie man vel så gjenre kunne ha laget TV-komikk av som en helaftens film med hederskronede veteraner som Brian Cox, Lauren Bacall og Edward Fox. Det er vanskelig å se at det kan være manuset som har lokket dem til filminnspilling i Haugesunds-området. Rent bortsett fra at Brian Cox i rollen som den gamle sjøulken Wally har et slags smittende humør når han får vise komediemuskler som han ellers ikke har fått vist så mye av i sin lange karriere.

Men utgangspunktet, et diktatorisk styrt eldrehjem der eierne opererer ut fra at eldrebølgen er det nye gullrushet, og der noen aldrende Hollywoodstjerner er beboerne, er en smule corny. Det samme er tanken om Haugesund som en vestnorsk hovedstad for illegal gambling (med krabbeløp) og spritsmugling.

Brian Cox som den lurvete generalen bak et høygiret eldreopprør både til lands og til vanns, må man tidvis trekke på smilebåndet av. Verre er det med noen av de norske veteranene. Deres komikk er for overtydelig for det store lerretet.

Det er ikke bare tre år siden ferdigstillelse, det er også to år siden den første gallavisningen under filmfestivalen i Haugesund. Med andre ord burde det ha vært tid til å gjøre noe med den plagsomt insiterende filmmusikken som ble påpekt allerede den gang.