Bergensbandet Basement var en av vinnerne på årets Rock 12-24. De har eksistert i seks år, lenge som coverband. Heldigvis har bandmedlemmene på 16-21 år satset på egne låter på debut-EP’en «From Where I Stand», som er gitt ut med lokal støtte. Den nydelige poplåten «Rising» kunne de solgt på flekken til hvilken som helst popartist.

Vokalist Fredrik Bertheussen Brurås’ lyse, følsomme stemme er det som skiller Basement ut fra andre band.

Han kom tross alt til semifinale i «Idol», sjarmerte dommerne Marion Ravn og Bertine Zetlitz, og fikk Gunnar Greve til å utbryte «dette begynner å lukte superstjerne».

SÅR FALSETT

I «Idol» sang Fredrik Brurås blant annet Coldplays «Yellow», og bandet hans låter ganske britisk. Keane er en annen referanse. Åpneren «From Where I Stand» griper fatt i deg med Brurås’ såre falsett og det sterke ønsket om å finne tilbake til kjærligheten, men er ikke EP’ens beste. Det er «Rising» og «Choice» som sørger for en firer på terningen.

Melankolske «Rising» har en fin pianolinje og tar helt av i refrenget. Brurås klarer å dra deg «high above» i sangen om å reise seg etter kjærlighetssorg og få en ny sjanse.

TALENT

Iørefallende «Choice» starter helt nedstrippet og intenst før gitar og synth slår inn. Den treffer med teksten om å holde fast på det du tror på gjennom livets mange valg. «Wireless» er en mer anonym låt, selv om Brurås synger bra og løfter lytteren mot slutten.

De eneste ankepunktene er at Basement ikke låter helt ferdig som band, og at de burde jobbe mer med særpreget og engelskuttalen. En produsent utenfra kunne også pekt på hvordan de kunne gjort arrangementene mer spennende.

Men det står respekt av at bandet har gjort alt selv. At de har talent er det ingen tvil om.

Låter å laste ned: «Rising», «Choice».