Konsertsalen var full av studenter som fikk svar på to ting: Bergen Filharmoniske Orkester holder internasjonal klasse.

Og Bergen er for tiden den mest spennende musikkbyen i Norge.

Skryt først: Ideen om å koble byens pulserende og unge musikkliv med et av verdens eldste symfoniorkestre, er veldig god og kreativ. For resultatet ble dynamisk, overraskende og musikalsk spennende.

Håkon Berge, Atle Halstensen og Sjur Hjeltnes har skapt et symfonisk verk over 70 minutter, uten pauser og prat, med tre innslag hver fra Ephemera, Sgt. Petter og Ugress.

Musikere som satt på scenen hele tiden.

NY STJERNE

I tillegg fikk vi en ny sang med byens kommende storstjerne Christine Guldbrandsen, som kommer med plate på Sony til høsten. Hennes «The Pretty One» viser en overraskende moden artist i feltet voksen og melodiøs popmusikk.

Når vi også fikk en urfremførelse på kjøpet, Jan Erik Mikalsens samtidsverk «Garbage Sun», forteller det at kvelden ble rik på kontraster og spennvidde.

Og her ligger også litt av problemet. Sgt. Petter og Ephemera har et såpass skjørt og melankolsk uttrykk at det skal lite til før det bikker over og blir for mye lyd med 100 musikere i ryggen.

Rett og slett for pompøst.

Jentenes slager «Girls Keep Secrets» og sersjantens «Waiting Song» beviste at det går han å finne en likevekt i de ulike uttrykkene. For noen ganger savnet jeg å bare høre nylonstrengene.

Ugress, derimot, trives bedre i et landskap der elektronikken møter det akustiske batteriet i et symfoniorkester. Særlig «Reason To Believe» ble forvandlet til et suggererende, filmatisk lydbilde med driv og oppbygging. Men burde ikke Gisle bak spakene og vokalist Therese Vadem bli flyttet lengre frem på scenen?

I går var de veldig bortgjemt for mange av publikummerne.

Atle Halstensen hadde lagt små lydtepper som bandt sammen låtene. Som fungerte godt i helheten. Men det skurret litt i kontrastene mellom det veldig melodiøse og det atonale i enkelte av de mer symfoniske tingene.

Konserten gjentas i kveld. Tross små innsigelser, dette er et prosjekt som fortjener et like bra og lydhørt publikum som i går. For trampeklappen var nesten like overveldende som de røffeste passasjene i «Garbage Sun».

Ikke verst bare det.