Det er da også som festband at sunnmøringene har sin viktigste funksjon. Å høre på CD-ene deres hjemme i stuen, kan føles direkte meningsløst.

Sjekk BAs DVD-guide her!

Særlig tekstene har en tendens til å være både platte og pinlige, og fremstiller et bygde-Norge så harryfisert at jeg virkelig håper bandet har skrevet dem med en stor dose ironisk distanse.

På samfunnshuset eller en festival en fuktig fredag, derimot, har allsangrefrengene og de enkle, countryfiserte låtene sin klare funksjon.

Vassendgutane har da heller aldri lagt skjul på at det er et festband de er, noe denne DVD-en klart viser. Her er det skråling og skåling både på og foran scenen.

Sangene om «Onkel Ruth», «Silikon i tatti» og «Granada» har strengt tatt én funksjon: Å gi folk en sjanse til å synge noe lettfattelig mellom ølslurkene og drammene.

Vassendgutane er ikke dårlige musikere, selv om det ikke akkurat er glitrende teknikk en forbinder dem med. Gitarist Leif Aase fra Sotra har gitt dem et solid musikalsk løft, og hans versjon av Johannes Kleppeviks «Ungkar og spelemann» er et høydepunkt under konserten.

Men å se denne konsert-DVD-en edru, er ikke optimalt. Jeg er overbevist om at den gjør seg best med en aldri så liten promille.

Da kan du hoie med sammen med bandet og det cowboyhattkledde publikumet. Da synes du sikkert også det er greit at hovedvokalistene synger slik du selv synger på vorspiel, at sangene har en forbløffende mangel på variasjon, og at bandet bruker alle de enkleste triksene for å få feststemningen enda et hakk opp.

Omslaget lokker med «mykje bonussnacks». Det får du ikke. Du får to musikkvideoer, og to korte og litt amatørmessig utførte «dokumentarer», som stort sett viser voksne menn som røyker og drikker mye kaffe.