Den mest intense Potter-manien roet seg betraktelig etter at J.K. Rowling avsluttet bokserien. Men filmserien er langt fra ferdig. Den sjette delen er den mest dunkle og stemningsfulle så langt, og trolig også den tyngste.

SKAPER FRYKT: Lord Voldemort er fraværende denne gangen, men hans mørke ånd hviler over hele «Halvblodsprinsen». Via flere tilbakeblikk blir vi kjent med hans unge alter ego Tom Riddle (Hero Fiennes-Tiffin, nevøen til Voldemort-skuespilleren Ralph Fiennes), som allerede i en alder av elleve år var i besittelse av mektige magiske krefter.

Hans dødsetere skaper frykt både på Hogwarts-akademiet og ute i «muggle»-menneskenes verden. De starter filmen med å destruere Millenium-broen i London, og avslutter den ved å ryste Hogwarts i dens grunnvoller.

Viktige ledetråder om «Han-som-ikke-må-nevnes» gjemmer seg i hodet til Hogwarts nye eliksirprofessor Horace Slughorn (Jim Broadbent), så overlærer Dumbledore (Michael Gambon) gir Harry oppdraget med å bli bedre kjent med Horace.

ROMANTIKK: I mellomtiden pønsker Draco Malfoy (Tom Felton) på magisk muffens, under beskyttelse av den gåtefulle professor Snape (Alan Rickman). Det blir også tid til litt Quidditch-spilling og romantikk.

Sterke følelser og sjalusi oppstår mellom Hermione (Watson) og Ron (Grint) etter at han finner seg en kjæreste i det klengete marerittet Lavender Brown - mens Harry er ulykkelig forelsket i Rons storesøster, Ginny.

Man kan argumentere for at disse kjærlighetsforviklingene tar oppmerksomheten bort fra viktigere ting. Men de skaper også litt tiltrengt humor i et magisk univers som stadig blir mørkere og mer nådeløst.

Det er også scener her som er oppriktig skremmende, i større grad enn noe annet vi har opplevd så langt i Harry Potter-universet.

De mer intense øyeblikkene kan sikkert gi følsomme barn mareritt i lang tid fremover. Ett pluss i min bok.