Man har ikke lyst til å ty til klisjeer i møtet med en slik film, men like fullt; om ikke denne filmen rører deg langt inn i hjerterøttene, da bør du sjekke om du i det hele tatt er noen puls bak panseret.

Film

«Sammen» er en modig film og en velfortalt, gripende historie. Filmen er uforutsigbar hele veien. Bare et eneste element viser seg å vende tilbake. Det lojale barnet vil alltid søke sammen igjen med faren, selv om faren svikter gang på gang. For som sønnen sier i filmens mest gripende scene; «det er bare du som kan være faren min».

«Sammen» er også en film som må få internasjonal oppmerksomhet, men det er ikke det man tenker mest på etter denne opplevelsen. Det man tenker på, er å komme seg til hektene igjen.

Regissør Matias Armand Jordal har stått bak noen meget gode kortfilmer fra før, men for en spillefilmdebutant å være så solid, og samtidig treffe så godt i et vanskelig følelsesregister, det er ikke hverdagskost.

TUNGE TEMA: For det er de tunge temaene man blir konfrontert med. Sorg, skyldfølelse, og den ekstra dimensjonen ved sorgen som kommer når man ikke klarer å kommunisere savnet. Sorgen som er så lammende for den litt forsofne faren, at det blir sønnen på tolv som må ta på seg omsorgsrollen.

Det er det som skjer, når mamma (Evy Kasseth Røsten) dør brått i en trafikkulykke. Pappa Roger (Fridtjov Såheim) klarer ikke eneansvaret for Pål (Odin Vaage). Men Pål insisterer trassig på at de to skal klare det sammen.

En hverdagshistorie som løftes til stort drama. Ikke så mye gjennom innfløkte grep, heller gjennom en usedvanlig evne til å la situasjonene få leve. Fridtjov Såheim gjør sitt livs rolle, men i denne historien er hans tolkning likevel nærmest likeverdig med unge Odin Vaages prestasjon. Samspillet er sårt, nakent, realistisk og direkte, slik hele den gjennomgående stemningen i filmen er.

NEDE FOR TELLING: Underveis er faren Roger helt nede for telling. Da kommer det også scener som gjør direkte vondt. Når du ikke tror det er mulig for Roger å gjøre det verre for seg selv, så gjør han nettopp det.

Men Såheim gir oss tidlig et bilde av en mann med en farlig, innebygget fluktmekanisme, som gjør sitt til at de ekstreme vendingene mot slutten likevel føles sørgelig sanne. Like fullt klarer filmen til slutt å vende tilbake til den varmen vi underveis har fått glimt av.

Matias Armand Jordal skriver seg inn i en filmtradisjon der han er fullt på høyde med prisgrossister som de belgiske Dardenne-brødrene («Barnet», «Lornas stillhet»).

Men han står også for noe helt nytt, med sin direkte og usentimentale fortelling.