Et skuespillerensemble i toppform, en regissør i ett med sitt medium og et manus som spiller opp en absurd, svart komedie.

• Film

BESTE I NYERE TID: Det er tredje gangen Hans Petter Moland arbeider med svenske Stellan Skarsgård, og det godt synbare båndet mellom regissør og skuespiller bidrar til at «En ganske snill mann» rett og slett er den beste norske komedien i nyere tid.

Den forener dagens tidsavtrykk med et galleri av skadeskutte, kjempende mennesker, og Moland spiller på et manus (danske Kim Fupz Aakeson) hvor dialogen er så pepret med miserabel faenskap at man gir seg over. Eller, det er like mye det som ikke sies, og blikk og små fakter. Moland er her i et filmlandskap som kan minne om Coen-brødrenes, og som har likhetstrekk med Aki Kaurismäkis «Mannen uten minne».

Men Moland borer dypere, og skaper en overveldende morsom atmosfære der sårbarhet og lengsel pipler frem mellom de harde furene som livet har påført denne løst sammenflettede gjengen.

MORD: Stellan Skarsgård spiller Ulrik, som har sittet inne i 12 år for mord. Motvillig ute i friheten, får han hybel og jobb via sin gamle sjef, Jensen, en småkonge i det kriminelle bratthenget i Oslo som har som livsmotto at gamle regnskap må gjøres opp.

Han forventer at Ulrik dreper mannen som tystet for 12 år siden. Ulrik motsier seg ikke dette. I det hele tatt grunner han lite over det han gjør, men driver gjennom tilværelsen ved å ta imot det han serveres. Og han får ofte servering, men svært lite matro siden kvinnene i dette ruglete miljøet forventer sex av ham så snart han får satt seg til bordet. Det betyr ikke at ord som «romantisk» lar seg forene med figurene eller de mistrøstige omgivelsene de befinner seg i, i Oslos gråeste betongdrabanter, og som gjøres enda gråere og understrekende av fotograf Philip Øgaard.

Det er nettopp tilforlateligheten og den overflatemessige mangelen på varme og begjær, som gjør at Skarsgård og Jorunn Kjellsby kvitterer for tidenes morsomste og mest absurde sex-scener, hun som hans værbitte husvert, som har et lengtende hjerte bankende under det fule og pansrede oppsynet. Men nettopp måten Moland skaper hele mennesker på, gjør filmen til noe langt mer enn en komedie.

INTIMITET OG AVSLAG: Skarsgård spiller Ulrik med et utall nyanser, og hans avslappede nøkternhet gir filmen et naturlig tyngdepunkt. I begynnelsen tar han uengasjert imot alt han tilbys, men når han oppdager at hans nå voksne sønn og hans kjæreste venter barn, begynner det å gro noe i han. På ett nivå blir dette også en film om hvordan man behandler hverandre og hvor kort veien er mellom intimitet og avslag. Som for eksempel at sønnens kjæreste har et prinsipp om at hun ikke kan ha en morder i familien.

Kjellsby stjeler lerretet med en rolleprestasjon som gir umiddelbar kultstatus, rått og emosjonelt. Jannike Kruse er som en yngre versjon av henne, emosjonelt kvestet, men også fysisk mishandlet. Jensen spilles av Bjørn Floberg, som kan denne rolletypen ut og inn, og som bringer en frydefull ambivalens til rollen som loslitt gangster godt over middagshøyden, stadig hakkende på håndlangeren Rolf, spilt av Gard B. Eidsvold. Sist men ikke minst er filmen befolket med norske toppskuespillere i utfyllende småroller: Aksel Hennie, Anders Baasmo Christiansen, Kjersti Holmen, Bjørn Sundquist, Jan Gunnar Røise, Henrik Mestad, Jon Øigarden og Julia Bache Wiig.

Men den største stjernen er Hans Petter Moland, som med sitt stilsikre regigrep skaper en stemning av godfølelse og latent eksplosjonsfare. Rytmen i scenene, de lange tykningene, hundeblikket til Skarsgård, bruken av musikken og den gjennomgående fine instrueringen av skuespillerne, gjør «En ganske snill mann» til en nær perfekt film, en lavmælt og svært original situasjonskomedie.

Kun i små glimt kan man mistenke produksjonsmessige kompromiss som gjør at det lugger litt i rytmen og i prestasjonen, uten at det på noe tidspunkt føles forstyrrende for helheten.