De noe uvørne vaskerne, Leo og Elvis fra No Shit vaskebyrå, er i morbid terreng. De har knapt fått skrapt en ille tilredt gubbe opp av hyttegulvet i de dype skoger, før de finner en hemmelig gang i et av uthusene. Long story short, i den usannsynlig omfattende kjelleren, dukker innesperrede Thale opp. En ven og vettskremt møy i mosjøværingen Silje Reinåmos ordløse, uttrykksfulle skikkelse.

Herfra og inn må du godta sjangerpremissene; at det minst realistiske er det mest sannsynlige, at Thale er av huldreslekt. Og her ligger det unike, synkront med det universelle ved filmfortellingen om «Thale»: For samtidig som hun er et urnorsk og filmatisk lite utforsket fruentimmer, har hun søstre i så mange kulturer, at hun fort kan ha allmenn tiltrekningskraft verden over.

At Thales aggresjon delvis kan døyves med boller, er uansett bare begynnelsen på Leo (lakonisk vittig spilt av Jon Sigve Skard) og Elvis’ (energisk spilt av Erlend Nervold) utfordringer. For ut av det blå kommer ikke hjelpen de har etterlyst, men en gassmaskert trupp ufine fyrer som av noe diffuse grunner vil dem alle ondt. Ikke minst Thale.

Og visst er her mye bra, ikke bare til lavbudsjett debutantfilm å være. Regissør og manusforfatter, også han mosjøværing, men med studietiden fra Bergen, Aleksander Nordaas er et multitalent. Han har visuell teft og en evne til å skape nerve ved avskalling av store fakter, og ved dyrking av de små. På imponerende vis skaper han fortettet stemning, uten å miste grepet om det samtidige indre driv en slik forestilling må ha for å fungere.

Hovedrolleinnehaverne, alle debutanter i det store formatet, gjør til dels gode figurer. Ikke minst Silje Reinåmo, som uten å ytre en eneste stavelse, gir Thale integritet i sårbarhet, så vel som selvoppholdelsesdrift. Frykten ved ordløse figurer, både på teater og film, er at de overspilles og reduseres til storøyde, endimensjonale karakterer. Men Reinåmo spiller med hvert et fiber i kroppen, nærmer seg det rørende, og gjør fabelfiguren Thale troverdig.

Komponist Raymond Enoksen (filmens tredje sentrale mosjøværing) og Geirmund Simonsens delikate musikk, understøtter handlingen, men definerer den også som norsk, trass i sin likhet med greske Eleni Karaindrou klassiske univers. Den tar ikke for mye plass, men setter en eventyrlig, romantisk, nesten lengtende tone til filmen.

Manglene ved «Thale» virker å oppstå hovedsakelig som en konsekvens av minimale ressurser. De animerte fabeldyrene blir så spinkle i en 2012-verden av spesialeffekter, at vil like gjerne kunne vært dem foruten. Slik de er nå, snarere rykker de oss ut av illusjonen, enn bidrar til den.

Dessuten kommer en kreftsykdom så plutselig på, at du umiddelbart skjønner at den utelukkende er motivert ut fra at huldras helbredende evner senere skal framvises. Dessuten skorter det på det thrillerdrivet som ville gjort dette ulidelig spennende. I mangel på geniale manustwister som kunne fått det til å gå kalt nedover ryggen på publikum, overlater Nordaas oss i en smule forvirring. Hvem er disse hvitkledde utryddere og hvem opererer de på vegne av? At de slev sier de jobber for en som heter Nina, er mer vittig enn oppklarende. Vet han i det hele tatt selv hvem de er?

Samtidig er «Thale» så forlokkende grim og vakker, at vi henger oss på halen til Reinåmo, Nordaas og Enoksen. For enten du tror på huldra eller ei, så kan man ikke unngå å ha troen på disse mosjøværingene, alle født i 1982. Dette er for dem bare begynnelsen på det virkelig store lerretet.