Kurt-karakteren ble unnfanget i forfatteren Erlend Loes tid i Trondheim.

Kinoguiden

Og det viser igjen i filmen, i Kurts meterlange barter og i en politimann-karakter som ikke gjør annet i filmen enn å gaule «Rosenborg!» i ulike stemmeleier. Men det skal ikke hindre oss fra å nyte filmen her i Bergen.

Kurt er egentlig en ganske grei fyr. Når han blir grusom i denne filmen, så er det en serie uheldige omstendigheter som har skylden. En følelse av utilstrekkelighet, for å si det litt voksent. For han får plutselig for seg at det ikke er en viktig nok jobb å være trøkk-fører, eller «gaffeltrøkk-driving man», som det heter i slutt-tekstene, i Black Debbaths versjon.

KAIENS BESTE: Følelsen av utilstrekkelighet kommer til tross for at Kurt er kaiens beste trøkkfører, der han nærmest får containerne til å danse seg i inn i flotte stabler. Problemet er at den nye naboen, Dr. Petter, virker så mye viktigere og holder så mye flottere fester. Så Kurt vil bli viktig han også, og om ikke folk ser på han som viktig, så vekker det noe grusomt inni ham.

Man kunne kanskje tro at statusjaget ble et lityt for voksent tema for en familiefilm. Men en dataanimasjon som er på samme tid rufsete og forseggjort (om ikke helt i Pixar-standard), og et vell av fornøyelige episoder og karakterer (en goth-storesøster, en Unge Høyre-storebror og en statsminister med kjempe-bryster), gjør sitt til at dette blir årets norske familiefilm.

Enkelte voksne temaer til tross, dette er en rendyrket familiefilm, men foreldre vil ikke kjede seg, de heller.