Frank Miller sto i yngre dager bak nyskapende tegneserieromaner som «The Dark Knight Returns», «300» og «Sin City».

De to sistnevnte ble filmatisert med stort hell, og ga tydeligvis Miller troen på at han kunne lage film selv.

Han har valgt Will Eisners klassiske tegneserie «The Spirit» som utgangspunkt, noe som er problematisk i seg selv.

Serien var i hovedsak kjent for mesterlige perspektivtegninger og elegante kvinneskikkelser, mens historiene skiftet sjanger og stil etter som Eisner følte for det.

Miller har brukt dette som et spedt utgangspunkt til å kjøre videre i helt egen stil, med en pinlig blanding av slapstick, hardkokte replikker og klinisk 40-tallsestetikk.

Tanken var nok at dette skulle være campy moro, en parodisk pastisj av klisjeer fra gamle 1940-tallsfilmer, bøker og tegneserier.

Greit nok.

Men Miller kan ikke gjemme sin inkompetanse bak et satirisk slør, særlig fordi han har så totalt mangler humoristisk fingerspissfølelse.

Hans forsøk på «artige» gags er så utsøkt feilslåtte, pinlige og klønete timet at man nesten blir litt imponert.

«The Spirit» har dessuten den mest galopperende grusomme dialogen jeg kan huske noensinne å ha hørt i en proff Hollywood-produksjon.