World Trade Center har hovedrollen, men filmen nevner ikke 11. september en eneste gang. Heldigvis. Tvillingtårnenes skjebne gir likevel filmen en ekstra dimensjon.

«Man on Wire» blander autentiske dokumentaropptak, rekonstruerte hendelser og åpenhjertige intervjuer med alle involverte i dette spektakulære og farefulle eventyret.

Dette har gitt regissør Marsh en Oscar-nominsasjon for beste dokumentar. Og trolig vil han vinne. For dette er en film med gitt resultat som likevel gir mer enn ett spenningsgufs i magen, særlig hvis du har et snev av høydeskrekk.

Filmen bruker velkjente fortellerknep kjent fra blant annet en annen glimrende dokumentar om overmenneskelige prestasjoner, Kevin MacDonalds «Touching The Void» (03), men gjør det med bravur og engasjement.

THRILLERAKTIG: Philippe Petit er en eksentrisk linedanser, sjonglør og balansekunstner, som siden han leste om byggingen av World Trade Center i 1970, drømte om å spasere mellom de to tårnene, 450 meter over bakken.

I 1974 virkeliggjorde han drømmen sin. Og han ble selvsagt anholdt av det lokale politiet, som skrev ut en bot med overskriften «Man on Wire».

Reisen frem til den endelige turen, er beskrevet på en thrilleraktig måte. Men også med mye humor. For Petit var en naiv sjel som var mer besatt av målet enn av å se realismen i prosjektet og alle fallgruvene.

Det er også åpenbart at Petit og hans nære medhjelpere knapt har snakket sammen etterpå. Kraftprestasjonen sugde så mye krefter ut av dem, at livet etterpå måtte få en ny start.

Miksen av virkemidler engasjerer, mye fordi kvaliteten på originalopptakene er så gode.

Selv om vi vet at oppdraget, mot alle odds, ble gjennomført, er prosessen så spesiell at vi bare lar oss rive med.