Fortellingen tar form av en syrete tegnefilm for voksne, med gode sjanser til å vinner Oscar som beste utenlandske langfilm.

Man kunne kanskje mistenke at filmen ble laget i kjølvannet av «Persepolis», nok en Oscar-nominert animasjon med et politisk bakteppe – men «Vals med Bashir» har vært i produksjon i nesten fem år.

Regissør Ari Folman har tatt sitt utgangspunkt i sin tid som nittenårig soldat under Israels invasjon av Libanon i 1982. Kompisen Boaz har tilbakevendende mareritt om å bli jaget av 26 villhunder som han skjøt under Libanon-krigen. Selv er ikke Folman i stand til å huske noen verdens ting fra krigstiden, bare en kryptisk drøm der han stiger naken opp fra havet utenfor Beirut, og går i transe mot stranden under et oransje lys.

En venn med psykologiutdannelse foreslår at Folman tar en utflukt til fortiden sin for å finne ut akkurat hva som skjedde, så han oppsøker en rekke personer som også tjenestegjorde under krigen. De forteller rystende anekdoter, surrealistiske episoder som gir ham flere puslespillbiter. Sporene leder til massakren på mange hundre sivile i flyktningleirene Sabra og Shatila.

DRØMMELIGNENDE: Folkene Folman snakker med er virkelige nok, og mesteparten av dialogen består av autentiske intervjuer. Filmen ender brått med autentiske dokumentaropptak fra massakren, men før dette er alt iscenesatt som drømmeliknende animasjoner akkompagnert av et intenst, elektronisk musikkspor av Max Richter.

«Vals med Bashir» tar ikke bare for seg krigstraumer og militære grusomheter, men også hvordan minnene våre fortrenges av vonde opplevelser. Hukommelsen er en langt fra pålitelig informasjonskilde. Den filtrerer ut opplevelser som er for smertefulle til å håndtere, og erstatter dem med ren fiksjon.

Sånn sett er animasjon det eneste medium «Vals med Bashir» kunne fortelles med, der den fungerer som et direkte bindeledd mellom underbevisstheten og virkeligheten.