«Jakten på hukommelsen» er så langt fra «dokudrama» som det går an å komme. Kanskje er det en god ting, i det vi oversvømmes av reality fra alle kanter. På tross av en spennende og spesiell historie så savnes likevel de engasjerende grepene i «Jakten på hukommelsen».

Vi møter Øyvind Aamot som 35-åring. Hukommelsestapet som endret mye av livet hans, fant sted åtte år tidligere. Det er et møysommelig puslespill å finne ut hva som skjedde. Kanskje er det til og med en reise han ikke vil ha godt av å ta.

IKKE DRAMATISK: Hans spesielle form for hukommelsestap er amnesia retrograd, noe som vil si at alle minner forut for en sjokkartet opplevelse er forsvunnet. Men når det gjelder å huske nye minner som kommer til etterpå, og å klare praktiske gjøremål, så er Øyvind helt fuksjonsfrisk.

Øyvind er en slags backpacker deluxe, med en spesiell evne til å sette seg inn i og oppleve fremmede kulturer. Hukommelsestapet skjedde i de kinesiske fjellene, mens Øyvind som sosialantropologi-student var på jakt etter en stamme av Heste-nomader.

Denne reisen gjør han altså om igjen, åtte år senere. Når det hele likevel ikke er så dramatisk, så er det fordi Øyvind har sin personlighet og bevissthet i behold. Det ligger en styrke i å beholde alt dette gjennom slike prøvelser.

Problemet er at det ikke blir særlig mye drama ut av det.