I «Milk» klarer Sean Penn nok en gang å ikle seg en annen karakter, psykisk og fysisk.
Slik blir vi med på reisen uten å ane at det er en filmstjerne i førersetet.
Denne gangen spiller han Harvey Milk, den første åpne homofile som ble valgt inn i et byråd i USA. Med det resultat at han ble skutt og drept av en sjalu politikerkollega i 1978.
Gus Van Sant har aldri valgt A4-veien når han lager filmer. Denne gangen forener han kunst og kommersiell teft i beskrivelsen av Milks store opp- og nedturer, i en tid da religiøse ledere drev rene korstoget mot at homofile skulle få likestilte rettigheter i samfunnet.
Tidskoloritten er glimrende. San Francisco ser virkelig ut som det gjorde på 1970-tallet. Ånden og atmosfæren fra denne viktige overgangsperioden for frihet og ytringsfrihet, slår gjennom på lerretet.
FENOMENALE PRESTASJONER: Sean Penn er filmens store stjerne, som Harvey Milk – en åpen homofil som med uredd iver kjemper for at hans like skal få de samme rettighetene som heterofile. Men han har like sterkt engasjement for andre svake grupper. Det er dette smittende pågangsmotet som gjør ham mer og mer spiselig hos befolkningen.
Men livet er ikke bare idyll. Vanskelige kjærlighetsforhold, der balansen mellom det politiske liv og personlige følelser ikke alltid overholdes, får til dels dramatiske konsekvenser. Han vil det beste, men innimellom glemmer han viktige verdier på veien.
Her er også flere fenomenale skuespillerprestasjoner, særlig vår nye favoritt på filmduken, Josh Brolin, også han Oscar-nominert. Som Dan White benytter han subtile virkemidler til å få frem de indre plagene til en fyr som ikke mestrer de konservative rammene livet hans befinner seg i.
Mange vil kanskje si at «Milk» viser en kamp og en tilstand som ikke har relevans i dag. Tull! Fordommer er noe vi sliter med alle som en. Og California vedtok på valgdagen 7. november i fjor et forbud mot homofile ekteskap.